Hvis vi skal følge Aftenposten-kritikerens logikk, må tyske Mann-forskere uforvarende ha vært «woke» i minst 30 år!

Bendik Wold svarer Ingunn Økland. Foto: Ivar Kvaal, Coup agency/Gyldendal

Hvis vi skal følge Aftenposten-kritikerens logikk, må tyske Mann-forskere uforvarende ha vært «woke» i minst 30 år!

Aftenpostens kommentator og hovedanmelder Ingunn Økland har nå i to omganger (21. juni og 29. november) anklaget min bok «Blomstret og brent» for å «seksualisere» Thomas Mann og dyrke en «tidsriktig hypotese som forenkler forfatterens liv og verk». Et par oppklaringer er på sin plass.

Kildegrunnlaget er ikke spinkelt

Å lese forfatterskapet i lys av Manns legning – han var skjult bifil eller homofil – er for det første ikke spesielt «tidsriktig». Slike lesninger kom til allerede omkring midten av 1970-tallet, da forfatterens etterlatte dagbøker ble publisert. De er i dag fullstendig integrert i den internasjonale Mann-forskningen.

Kildegrunnlaget er heller ikke «spinkelt». Vi snakker om ti tykke dagbokbind i tillegg til korrespondanse, notatbøker og vitnemål fra familie og venner. Senest i år utkom Tilmann Lahmes biografi «Thomas Mann. Ein Leben», der han legger frem brev som kaster nytt lys over Manns forhold til den homofile barndomsvennen Otto Grautoff.

Ikke «kulturkrigerske» motiver?

Økland oppfatter «Blomstret og brent» som et «skeivt bokprosjekt» med identitetspolitisk agenda. Men det er altså ikke mer «skeivhet» i min bok enn i de toneangivende biografiene til Klaus Harpprecht og Hermann Kurzke, som kom ut i 1995 og 1999. Hvis vi skal følge Aftenposten-kritikerens logikk, må tyske Mann-forskere uforvarende ha vært «woke» i minst 30 år!

Økland bedyrer i sin kommentar 29. november at det ikke er «kulturkrigerske» motiver som får henne til å reagere på «seksualiseringen» av Thomas Mann: Hun er simpelthen opptatt av autonome lesninger.

Dette er en ærlig sak. Å nærlese et verk i tråd med nykritikkens idealer, uten å skjele til biografisk og historisk kontekst, kan fortsatt være en spennende øvelse. Men Økland har ennå til gode å dele innsiktene hun har utvunnet med denne metoden, og hun har heller ikke pekt på hvor mine analyser svikter.

Underlig er det også at Økland ser ut til å tillate visse sideblikk til verkets omgivelser, men ikke andre. Hun reagerer ikke på at jeg parallellfører søskenkrangelen i «Buddenbrooks» med konflikten mellom Thomas og storebror Heinrich Mann, at jeg tolker «Volsungeblod» som et uttrykk for forfatterens ambivalente forhold til sin nye jødiske svigerfamilie, eller at jeg leser «Josef og hans brødre» som en antinazistisk eksilroman.

Når det kommer til stykket, er det visst bare én historisk-biografisk faktor Økland vil ha ryddet av veien: Vi må ikke snakke om Thomas Manns homoseksuelle lengsler. Men kulturkriger? Det er hun altså ikke.