Hvor mye kan en stat egentlig slankes?

GJESTEKOMMENTAR: Hvor mye kan en stat egentlig slankes? Uavhengig av hvordan valget i dag går, tror jeg mange av de mest ivrige sløseriombudsmennene og -kvinnene vil bli skuffet på sikt.

Staten vil vokse uavhengig av hvilke parti som styrer. Offentlig sektor leverer tjenester som er vanskelige å effektivisere, blant disse er barnehager, skriver Ole Kvadsheim. Foto: Pål Christensen / Aftenbladet

Store statsbudsjett og dårlig ressursbruk i offentlig regi har vært blant de sentrale politiske stridssakene gjennom mye av årets valgkamp. Kamp mot offentlig sløsing og statsbudsjett som eser ut, har vært en hovedsak for Frp. Skal man tro målingene har budskapet truffet en nerve hos folk. Det er naturlig at et slikt tema engasjerer, og med de mange grønne «industrieventyrene» våre, fra havvind til batterier, ferskt i minne, er det enkelt nok å finne gode eksempler på offentlig sløsing.

Hvor mye kan staten slankes?

Det er garantert rom for kutt i offentlig sektor. Men det hersker en i overkant voldsom optimisme på deler av høyresiden knyttet til hvor mye det er mulig og ønskelig å slanke staten. «Kuttgeneral» Hans-Jørgen Blomseth mener det er mulig å slanke statsbudsjettet med 330 milliarder. Tidligere McKinsey-topp og forfatter av «Landet som ble for rikt», Martin Bech Holte, har tatt til orde for kutt på opp mot 400 milliarder. Begge har blitt omfavnet av det nye «podkast-høyre». Kutt på 300–400 milliarder, som tilsvarer litt under det årlige oljefond-uttaket, er vanskelig å ta seriøst.

Uavhengig av hvordan valget i dag går, tror jeg mange av de mest ivrige sløseriombudsmennene og -kvinnene vil bli skuffet på sikt. Og om vi ser forbi neste stortingsperiode og videre inn i fremtiden virker det langt mer sannsynlig at statsbudsjettet, som andel av BNP, vil øke – ikke falle.

Offentlige utgifter har vokst med mer eller mindre samme hastighet siden 40-tallet, uavhengig av om rød eller blå side har sittet ved makten. Og trenden har vært forholdsvis lik i andre vestlige land. En stadig større andel av sysselsettingen og verdiskapingen skjer i offentlig regi. Mye av den utviklingen kan forklares av mekanismen økonomer gjerne omtaler som «Baumols sykdom».

Tjenester tar over for varer

Offentlig sektor er en stor leverandør av tjenester: fra eldreomsorg, til barnehager, skoler og helsehjelp. Felles for mange av disse tjenestene er at de er vanskelige å effektivisere. Kvaliteten på eldreomsorg og barnehager er uløselig knyttet til hvor mange folk vi vier til oppgavene.

For vareproduksjon, hvor staten er mindre involvert, er det annerledes. En bilkjøper bryr seg ikke om bilen er laget av mennesker eller maskiner, så lenge den virker. Det gir rom for flere produktivitetsforbedringer – altså at hver arbeider lager flere biler enn før.

Når hver bilfabrikkarbeider blir mer produktiv, vil arbeidsgivere strekke seg lenger for å få tak i flere folk. Altså sette opp lønningene. I utgangspunktet skulle man tro at produktivitetsveksten på den måten førte til at en større del av økonomien brukes til å lage varer – ikke tjenester.

Men det er bare halve historien. Produktivitetsveksten gjør oss også rikere, og vi slutter ikke å ønske gode tjenester, bare fordi vi får økt tilgang på biler, TV-er og matvarer. Tvert imot, når vi blir rikere ønsker vi litt mer av alle normale goder. Litt mer bil, litt bedre barnehage.

Dersom stat og kommune skal holde tjenestetilbudet på et like høyt nivå som før, må de øke bevilgningene og sette opp lønningene for å holde på arbeidskraften. Dersom offentlig sektor i tillegg skal levere på folks ønske om bedre tjenester, må den gå enda lenger. Altså øke skatteinntektene for å finansiere flere folk, som på toppen av det hele vil ha like gode rammevilkår som de ville fått på bilfabrikken.

Stat eller marked?

Baumols sykdom, altså at mer av samfunnets ressurser brukes på tjenester når vareproduksjonen blir mer produktiv, gjelder uavhengig av om det er staten eller markedet som leverer tjenestene.

I en verden uten en velferdsstat ville folk «stemt med lommeboken». De ville vært villige til å betale stadig mer penger for god helsehjelp etter hvert som produktivitetsveksten i vareproduksjonen gjorde dem rikere. Det ville ført til at helsesektoren vokste.

I Norge stemmer vi vel så mye med stemmeseddelen som med pengeseddelen. Folk stiller høyere krav til velferdsstaten når vi blir rikere, og velger de politikerne som leverer på preferansene våre. De politiske blokkene i Norge strides om hvor stor rolle private aktører skal spille i velferden. Men de er stort sett ganske enige i at systemet vårt, uavhengig om det er kommunen eller private selskap som skal utføre tjenesten, i all hovedsak skal være finansiert av det offentlige. Resultatet blir at staten vokser.

Baumols sykdom tilsier at offentlig sektor på lang sikt vil vokse. Så må det selvfølgelig nevnes at mekanismen ikke er det samme som en blankofullmakt til å ukritisk øke statens utgifter. Å være bevisst Baumols sykdom står ikke i motsetning til å ville effektivisere og finne smarte kutt i offentlig sektor.

• Ole Kvadsheims tidligere gjestekommentarer
• Andre gjestekommentarer