Hvor mye oljepenger tåler Norge?

Handlingsregelen knyttes til tidligere statsminister Jens Stoltenberg, og i dag sier den at 3 prosent av Statens Pensjonsfond Utland (SPU, eller «Oljefondet») kan brukes i det norske statsbudsjettet. Utfordringen er at fondet har blitt veldig stort, så 3 prosent er blitt et beløp det er vanskelig å forestille seg. Beløpet utgjør i dag faktisk så mye at mer enn hver fjerde krone i statsbudsjettet kommer fra SPU. Dette innebærer at en stadig større del av statsbudsjettet finansieres av oljeformuen.

Derfor er det på høy tid å tenke nytt om handlingsregelen. Samtidig er det få politikere som ønsker å diskutere om dagens handlingsregel er tilpasset et så stort fond. Vi er i ferd med å bli en renteniststat, og det gjør noe med oss som samfunn. Prioriteringene uteblir, og de politiske skillelinjene blir utflytende.

En av de som har reist problemstillingen om hvor mye 3 prosent utgjør av statsbudsjettet, er Nicolai Tangen. I sin podcast «In Good Company» hadde han Jens Stoltenberg som gjest 16. oktober 2024. Da spør Tangen: «How much in total could the fund contribute in percent of the budget? What do you think that percentage would be?» Da svarer Stoltenberg: «I think it would be lower than the current percent.» Da var svaret nesten 25 prosent, mens nå har vi passert 27 prosent. Hvor mye ender vi opp med å ta ut i revidert statsbudsjett i år? Den gangen ville ikke Stoltenberg si noe om dette som avgått generalsekrtær i NATO, men så ble han finansminister. Hvis SPU faller dramatisk (for eksempel 40 prosent), så vil statsbudsjettet måtte strammes vesentlig inn på kort tid. Derfor trenger vi en «dobbel handlingsregel».

Handlingsregelen er på en måte blitt offer for sin egen suksess. Vi trenger en ny regel som begrenser uttaket både som andel av fondet og som andel av statsbudsjettet. Kanskje kunne vi til og med snakket om en trippel handlingsregel, der halvparten av uttaket brukes til klimatiltak og å avhjelpe fattigdom. Dette er tross alt inntekter Norge får, og har fått, ved en geologisk tilfeldighet.

Inntektene har også økt drastisk den siste tiden på grunn av krig og økte olje- og gasspriser. Økt bruk av oljepenger er inflasjonsdrivende og kan øke renta. I en liten og åpen økonomi er vi sårbare.

Handlingsregelen er ikke bare et økonomisk spørsmål, men påvirker også hvilke politiske valg vi tar, hvilke forventninger vi har til staten og hvordan vi forstår vår egen velstand. Disse tingene må vi diskutere mer. Tangen burde hatt en ny episode i sin podcast – nå med finansminister Jens Stoltenberg som gjest. Utfordringen består i at få sittende politikere vil ta i denne diskusjonen, mens avgåtte politikere raskt er ute med sin bekymring.

Jeg tror det gjør noe med oss som samfunn å vite at vi disponerer en oljeformue på over 21.000 milliarder kroner. I løpet av 50 år har vi endret mentalitet. Middelklassen er stor. «Alle» har eget hus, bil og hytte. Opptil flere til og med. Reise- og forbruksavtrykket er blant verdens høyeste. Vi bruker rentene på oss selv. Hvis alle skulle levd som oss, så måtte vi hatt nesten fire jordkloder. Kanskje vi skulle brukt mer penger til økt livskvalitet og trygghet for mange, enn økt levestandard for oss i Norge?

For noen uker siden fant jeg en bok på et byttemarked som het «Mot et samfunn i likevekt», som kom ut i 1978. Her hadde filosofiprofessor Arne Næss skrevet en artikkel. Han avslutter med en liste av normer som trenger «utfordring» og debatt, og i en av disse skriver han:

«Norges oljevirksomhet i Nordsjøen er forkastelig i alle fall så lenge den ikke tjener til avhjelp av ekstrem nød.»

Et slikt utsagn ville i dag blitt oppfattet som radikalt, kanskje til og med galskap. Det sier noe om hvor langt den offentlige samtalen har flyttet seg på femti år.