Hvor ofte kan et angivelig undertrykt synspunkt fremføres – og fortsatt bli omtalt som undertrykt?

Vilkårene for «kontrære» røster i Ukraina-debatten kan sammenlignes med situasjonen for opposisjonelle i Putins Russland, for det er overfor disse siste at Putin har tatt «gjentatte grep», skriver Sven G. Holtsmark. Foto: Alexander Kazakov, Reuters/NTB

De som faktisk har fulgt med i Ukraina-debatten og i dekningen av Russland og Ukraina, vil ikke bli overrasket over resultatet.

Har det offentlige ordskiftet i Norge om Russlands krig mot Ukraina vært en «stresstest» av den norske ytringsfriheten, en test som den ikke besto (professor Tormod Heier i Klassekampen)?

Har ordskiftet inneholdt overgrep mot ytringsfriheten «som ikke er vårt demokrati verdig» (diplomat Kai Eide i Klassekampen)?

Har det hatt en form som har satt selve det norske demokratiet «på prøve» (religionshistoriker Ingrid Vik og sosiolog Kristian Berg Harpviken i Aftenposten)?

Har ytringsrommet for Ukraina-samtaler vært «på størrelse med en «fyrstikkeske» (kommentator Linn Stalsberg i Dagsavisen)?

Finnes det i det hele tatt noen ytringsfrihet igjen (forfatter Ketil Bjørnstad i Aftenposten)?

Om vi skal tro disse og andre stemmer i ordskiftet, er svaret på de fire første spørsmålene over ja. Unntaket er det siste, der svaret er nei – Ukraina-debatten har ifølge Bjørnstad langt på vei tatt knekken på ytringsfriheten.

Forsøk på å bringe nyanser inn i ordskiftet skal ha blitt møtt med undertrykkende hersketeknikker. «Kontrære» synspunkter skal ha blitt holdt nede i et majoritetsdominert og makthaverorientert ytringsmiljø.

Avvikere som likevel ytret seg, skal ha måttet betale en høy pris. Det angivelig snevre ytringsrommet skal ha kostet enda mer for samfunnet (jurist Anine Kierulf i samtale på Universitetet i Oslo).

Stigmatiserende og feilaktige merkelapper?

Dette skriver seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt Julie Wilhelmsen i Dagens Næringsliv om ikke navngitte meningsmotstandere:

«Kan hende lykkes man med å feste stigmatiserende og feilaktige merkelapper slik at viktige forskerrøster mister enhver legitimitet. Kan hende lykkes man med å avskaffe gode praksiser som er livsviktige for å opprettholde en kunnskapsbasert og åpen debatt.»

Her er Tormod Heiers fremstilling, også denne uten angitt adressat:

«Mens russiske missiler regnet over Ukraina og Europa holdt pusten av frykt for at krigen skulle spres til andre land var det bare én ting som gjaldt: å slå ring rundt én felles tolkning av hva som hadde skjedd i Ukraina. Kanskje var ikke takhøyden i det norske ytringsrommet så stor likevel?» (Norsk Militært Tidsskrift, nr. 2023/3)

For «noen» deltagere i debatten skal ordskiftet ikke ha dreid seg om sak, men om å «ta [ ...] ned,» en meningsmotstander. Hvorfor er det blitt slik? Kanskje ligger forklaringen i menneskers psykologi, spekulerer Wilhelmsen:

«Det er til dels den menneskelige natur som får utslipp. En krig er en veldig alvorlig situasjon og følelsene settes i sving. Da tror jeg en del mennesker følger sine emosjonelle innskytelser. I stedet for å argumentere på sak, tar de personen. For noen er det nærmest befriende å ha en krig i spaltene, få utslipp for følelsene […].»

Også debattanters politiske tilhørighet kan ha spilt en rolle, tror Heier:

«– Det ble et sammenfall av politikere, journalister og forskerkolleger som samlet sett antagelig befinner seg ute på høyresiden, som synes dette var en fin anledning til å ta meg […].»

De skal være særlig ille nettopp i akademia: Fagpersoner velger angivelig å «støtte det som oppfattes som politisk riktig, i stedet for å analysere situasjonen nøkternt». For den enkelte forsker skal det være lettere «å gjenta vurderinger som er moralsk riktige enn å komme med upopulære analyser, selv om de er mer realistiske» (hovedlærer ved Krigsskolen Amund Osflaten).

Så ille skal det ha vært

Da Fritt Ords Pris 2023 ble delt ut, mente professor Grethe Brochmann, institusjonens styreleder, å kunne slå fast som et faktum at krig også utenfor Norge fører til at «den uavhengige forskningen […] kommer under press», «den akademiske ytringsfriheten utfordres», «kravet om å slutte rekke øker», «avvikende stemmer stemples», og «tilfanget av motstridende argumenter og analyser» svekkes.

I mars 2022 ble et «prinsipielt opprop til støtte for akademisk frihet» (slik presentert av initiativtageren, FNI-direktør Iver B. Neumann, i e-post til potensielle underskrivere) i Khrono signert av 37 utvalgte fagpersoner. Disse hadde alle «ytt [sin] skjerv til et av demokratiets adelsmerker: den frie debatt». Der var derimot andre som grep til «nedsettende personkarakteristikker av meningsmotstandere» og på utilbørlig vis blandet sammen «politisk» og «faglig» virksomhet.

Så ille skal det ha vært, at den kompakte majoriteten i Ukraina-debatten ikke vek unna for å bruke metoder som minner om Putins «gjentatte grep for å få kontroll på meningsrommet i Russland».

Med andre ord: Vilkårene for «kontrære» røster i Ukraina-debatten kan sammenlignes med situasjonen for opposisjonelle i Putins Russland, for det er overfor disse siste at Putin har tatt «gjentatte grep».

Påstandene stemmer ikke

Listen over slike påstander, fra de samme aktørene og fra andre, kan gjøres lengre. Påstandene har minst fire vesentlige fellestrekk:

1) De som angivelig har begått overtramp i debatten, blir ikke identifisert: De er «noen», «andre», «de», «forskerkolleger», «en del» eller andre ikke navngitte enkeltmennesker eller grupper.

2) Påstandene er ikke begrunnet, hverken med eksempler eller på annen måte. De blir ikke engang forsøkt begrunnet.

3) Det lar seg gjøre å undersøke om påstandene faktisk er riktige eller i det minste sannsynlige: Man kan se på hva som faktisk er blitt sagt og skrevet, og man kan se på hvem som faktisk er kommet til orde.

4) Påstandene stemmer ikke. Ved hjelp av databasen Retriever har jeg sett på Ukraina-debatten i redaksjonelle medier. I en artikkel i nettutgaven av Vagant legger jeg frem resultatet.

De som faktisk har fulgt med i Ukraina-debatten og i dekningen av Russland og Ukraina i for eksempel NRK, vil ikke bli overrasket:

«Kontrære» stemmer har ikke vært utsatt for verre «haglskurer» av skjellsord enn sine meningsmotstandere (for ikke å snakke om hva deltagere i andre debatter har opplevd). De er ikke blitt holdt ute fra det offentlige ordskiftet. Faktisk har «kontrære» synspunkter hele tiden hatt en godt synlig og hørbar plass.

Sitatene over beskriver en falsk virkelighet, konstruert av de «kontrære» aktørene selv, med god hjelp fra ukritiske journalister og forvaltere av ytringsfrihetspriser. De angivelig marginaliserte personene har gjentatte ganger fått medienes hjelp til å kringkaste at de er marginaliserte.

Hvor mange ganger kan en angivelig marginalisert stemme bli portrettintervjuet – og fortsatt gjøre krav på å være marginalisert? Hvor ofte kan et angivelig undertrykt synspunkt fremføres – og fortsatt bli omtalt som undertrykt?

Noen få har satt ord og bilde på fenomenet, som VGs kommentator og debattansvarlig Hans-Petter Sjøli i kommentaren «En offerposisjon du ikke kan motstå» (6. februar 2023), illustrert av Morten Mørland.

«Noen» er ikke «sannferdig»

Om noe har vært og er problematisk i Ukraina-debatten, er det de stadig gjentatte påstandene om at ikke-navngitte enkeltpersoner, et ikke nærmere definert «noen», «de» eller «mange», ønsker å begrense ytringsrommet generelt og enkeltpersoners ytringsfrihet spesielt.

Når begrunnet kritikk blir møtt med beskyldninger om at kritikken er et angrep på «ytringsfriheten» og innsnevrer «ytringsrommet», er det dette som bryter med prinsippene for en fri og åpen samtale, for en «god ytringskultur».

For å overta de «kontræres» eget argument: Noen som er mindre tykkhudet enn forfatteren av denne teksten, kunne faktisk kvie seg for å delta i en debatt der kritikk blir møtt med slike beskyldninger.

Det er innholdet i hva som blir sagt, som avgjør om et utsagn er et utilbørlig personangrep. Om adressaten for kritikk eller en påstand er navngitt eller ikke, er i seg selv uten betydning, av en enkel grunn:

Bak ord som «noen», «mange» eller «de» skjuler det seg faktisk eksisterende enkeltpersoner.

Det må ha vært noen i debatten som «stigmatiserte», «mistenkeliggjorde» og «hetset», det må ha vært noen som ville «kneble» motstemmer, det må ha vært noen som ville «slå ring rundt én felles tolkning av hva som hadde skjedd i Ukraina» (Heier i Norsk Militært Tidsskrift 2023/3, s. 7), det må ha vært noen som fremmet «ensretting og et «svart-hvitt»-narrativ [som] ligner på det Putin holder på med», det må være noen som lar sin «menneskelige natur» slippe løs, følger sine «emosjonelle innskytelser», tar «person» og ikke sak og opplever det som «befriende» å «føre krig i spaltene».

Det er også noen i Ukraina-debatten som ikke er «sannferdige», eller sagt på en annen måte: Det er noen blant kritikerne av de kontrære som farer med løgn.

Inntar offerrollen

Prominente fagpersoner som selv har søkt offentlighetens søkelys med sine kommentarer og analyser, har svart på kritikk med å innta offerrollen – heiet frem av journalister, meningsfeller og prisutdelere. Dette har det i det minste to konsekvenser.

For det første: Oppmerksomheten dreies bort fra det ordskiftet egentlig gjelder, til fordel for spekulasjoner om meningsmotstanderes angivelig nedrige motiver for sine utsagn og analyser. Utvalgte eksperter blir intervjuet om seg selv og sin rolle som undertrykt meningsminoritet – og dette mens Ukraina kjemper en desperat kamp for å overleve som nasjon og stat.

For det andre: Når offerrollen først er etablert, kan enhver kritikk av påstander og argumenter avfeies som illegitime personangrep – uten ytterligere begrunnelse.

Slik motvirkes den saklige meningsbrytningen og det «åpne og opplyste» ordskiftet som «ofrene», journalistene og utdelerne av priser for ytringsfrihet angivelig er så opptatt av å forsvare.