Hvordan forstå India nå?

KRONIKK: India spiller en stadig viktigere rolle i verdenspolitikken. For Norge er dette allerede en konkret realitet, ikke minst gjennom frihandelsavtalen mellom EFTA-landene og India, inngått før EU har fått på plass sin egen. Likevel mangler vi begreper som kan forklare den politiske logikken landet faktisk opererer etter.

Modellen skal forestille Indias statsminister Narendra Modi fra det hindunasjonalistiske partiet Bharatiya Janata Party (BJP). Foto: Bikas Das / AP

I løpet av det siste året har dette begynt å endre seg. I bøker som Dharma Democracy og Dharma Diplomacy forsøker Salvatore Babones og Abhijeet Sarkar å gi et nytt språk for å forstå India, der begrepet «dharma» løftes fram som en nøkkel til både politikk og geopolitikk.
Det er et interessant forsøk, men også et som reiser nye spørsmål. Kanskje ligger problemet et annet sted: ikke bare i hva «dharma» betyr, men i hvordan vi forsøker å forstå India i utgangspunktet, og hvordan komplekse utviklinger gradvis gjøres til noe vi kjenner igjen, ofte gjennom rammer som både forenkler og snevrer inn hva vi ser.

Makt under ansvar

Dette er ikke nytt. Også tidligere har India blitt lest gjennom begreper som gjør landet mer gjenkjennelig, men også mer innpasset i kjente rammer enn det egentlig er. Allerede kort tid etter selvstendigheten ble slike tolkninger formulert gjennom en vestlig linse, også i norsk presse.
Skal vi forstå hva som skjer i dag, er det derfor nødvendig å gå noen steg tilbake. Arthashastra, en klassisk tekst om statskunst fra ca. 300-tallet f.Kr., presenterer ikke et valg mellom moral og makt, men en integrasjon av de to. Her forstås makt, artha, i relasjon til en normativ orden, dharma. Makt er nødvendig, men ikke ubegrenset; den må utøves innenfor en ramme av ansvar og orden.
Når denne tradisjonen senere leses utenfra, skjer det ofte en forskyvning. I Vårt Land ble Chanakya i 1948 omtalt som en «indisk Machiavelli». Det er en tolkning mange vil kjenne igjen, men også en som reduserer mer enn den forklarer. Det som forsvinner, er ikke makten, men dens forankring i norm og plikt.

Politikk fremstår dermed ikke som enten moralsk eller strategisk, men som en praksis der begge dimensjoner er gjensidig avhengige. Det vi ser, er en form for normativ realisme, der strategi er legitim når den er forankret i ansvar, og der moralske hensyn først får tyngde når de forankres i faktisk statskunst. For Norge er dette ikke bare et teoretisk spørsmål. Norske aktører møter i økende grad et India som opererer etter andre politiske og institusjonelle logikker enn de vi er vant til. Hvordan vi forstår landet, får derfor også praktiske konsekvenser.
Denne sammenkoblingen av norm og makt er heller ikke bare idéhistorisk. Den får også konkrete, institusjonelle uttrykk. I Indias grunnlov, gjennom Artikkel 51A fra 1976, finner vi en eksplisitt katalog over borgerplikter, fra respekt for konstitusjonen til bevaring av kulturell arv og «strive towards excellence» i både individuell og kollektiv virksomhet. Dette skiller seg fra de fleste europeiske grunnlover, som i større grad er preget av en rettighetsorientering særlig forsterket gjennom EU.

En måte å tenke politikk

Samtidig er en slik vektlegging av plikt ikke helt fremmed i nordisk sammenheng. Historisk har forholdet mellom stat og samfunn også her vært forstått gjennom gjensidige forpliktelser. I den norrøne rettstradisjonen, slik den kommer til uttrykk i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274, finner vi nettopp et slikt samfunn organisert rundt plikter. Poenget er ikke likhet, men gjenkjennelse: politikk forstås som en orden av forpliktelser, ikke bare som et system av rettigheter. Denne tradisjonen har senere fått en annen form i Europa, mens den i India er blitt eksplisitt gjenforankret i konstitusjonen.

I dette lyset er «dharma» ikke bare et religiøst eller kulturelt begrep, men en måte å tenke politikk på, og lar seg vanskelig redusere til de rammene det ofte tolkes gjennom. Det som i dag omtales som «dharma diplomacy», er dermed ikke noe nytt, men en videreføring av en eldre syntese. Det peker ikke bort fra realpolitikk, men mot en bestemt måte å praktisere den på.
Slik forskyves også selve debatten. Forestillingen om et skarpt skille mellom etikk og strategi utfordres. Det samme gjør bildet av India som enten normstyrt eller maktorientert.
Det er kanskje nettopp her utfordringen ligger: ikke i å finne det riktige begrepet, men i å være villig til å se forbi de mest tilgjengelige.

Heller en gjenoppdagelse

I et lengre perspektiv fremstår dette mindre som et brudd og mer som en gjenoppdagelse. Det vi ser i dagens India, også under statsminister Narendra Modi, er ikke fremveksten av en helt ny orden, men en videreføring og tydeliggjøring av en eldre sammenheng med dypere historiske røtter. I både historisk praksis og moderne konstitusjonell forankring trer det snarere fram som et sekulært prinsipp om plikt, ansvar og orden, og lar seg derfor ikke forstå gjennom snevre religiøse kategorier alene.

For norske aktører kan dette også innebære en forskyvning i hvordan samarbeid forstås i praksis: ikke bare som forhandling mellom interesser, men som et møte mellom ulike måter å forankre politikk på. Dette får også betydning for samhandel og næringsliv, der forventninger til ansvar, gjensidighet og langsiktighet ikke alltid springer ut av de samme premissene. Det åpner for en mer presis og bedre informert dialog. For Norge vil måten vi forstår India på i økende grad avgjøre hvordan EFTA-avtalen tas i bruk og utvikles til et reelt og virkningsfullt grunnlag for langsiktig gjensidig samarbeid.