Hvordan Stavanger ikke blir som Aberdeen

KRONIKK: Norske politikere bør reise på studietur til Aberdeen – hvor mantraet har vært avvikle, og ikke utvikle olje- og gassnæringen. Situasjonen i Storbritannia forteller oss hvorfor vi må stå opp tidlig hver dag for å slåss for stabile rammevilkår for vår viktigste næring.

Selv om norsk energipolitikk samler et stort flertall, er det et tankekors at tre partier som i disse dager sitter i budsjettforhandlinger med regjeringen vil at Norge skal gå samme vei som Storbritannia. Foto: Fredrik Refvem

Aftenbladets gode artikkel om nedbyggingen av olje- og gassnæringen i vårt naboland og konsekvensene det får for arbeidsledighet, industridød og utflytting, er et tankekors for både Stavanger-regionen og Norge. Våre kolleger i næringsforeningene i UK har stått opp mot stadige skatteendringer og generell energipolitisk ustabilitet. Nå er sektoren ødelagt og produksjonen har falt som en stein. Britene har notorisk neglisjert egen energisikkerhet og ensidig trodd på en rask energitransformasjon som nå viser seg å ta lengre tid, koste mer og levere uforutsigbar strøm.

Sport i å endre skatten

Hva har skjedd i Norge i samme perioden? Vi har vært velsignet med stabile rammevilkår for olje og gass. Langsiktighet! Dette har selvsagt ikke stått i veien for justeringer. Rundt tusenårsskiftet ble det gjennomført en rekke oppdateringer av systemet for å få fart på letingen, nyskapingen og et mer variert aktørbilde på norsk sokkel. Og under pandemien gjorde man en justering av avskrivninger for å få fart på aktiviteten. Men hovedbildet er stabilt: 78 prosent skatt på norsk olje- og gassutvinning. Ekstrem høy skatt? Ja, men stabil. Forutsigbar. Men viktigst: Et politisk flertall på rundt 80 prosent i Stortinget som vil ha «utvikling, ikke avvikling» på norsk sokkel. Og det må nevnes som et pluss at vi har et solid embetsverk med kompetente byråkrater.

I Storbritannia derimot har man gjort det til en slags sport å endre skatten. Seks ganger siden år 2000 er skatten på olje- og gassproduksjonen blitt økt – og to ganger er den blitt satt ned. Den slags uforutsigbarhet virker! Dessverre. Negativt.

I 1995 var oljeproduksjonen på norsk og britisk sektor nesten lik. Siden den gang har oljeproduksjonen rast på britisk side. Summen er at Norge i dag produserer neste tre ganger så mye olje som britene. I tillegg har norsk gassproduksjon skutt i taket. Ved årtusenskiftet produserte britene mer enn dobbelt så mye gass som Norge. Nå er det motsatt, norsk produksjon er tre-fire ganger så høy som på andre siden av Nordsjøen.

Skal vi samme vei som Storbritannia?

Noe av dette henger selvsagt sammen med at britene var tidligere ute enn på norsk sektor, men det dramatiske fallet i Storbritannia har også en klar politisk årsak. Letevirksomheten har stanset opp. For første gang siden 1964 er det i år null letebrønner boret på britisk sektor. Til sammenligning bores et førtitalls brønner hvert år på norsk side. Britene har aktivt og hodeløst bygd ned sin olje- og gassproduksjon med arbeidsledighet, økonomisk nedgang og dyr og usikker energitilførsel som resultat. På den andre siden har Norge investert mange hundretalls milliarder i olje- og gassutvikling for å sikre norsk velferd, arbeidsplasser og europeisk energisikkerhet siden Putins russiske gass ikke var så sikker likevel.

Selv om norsk energipolitikk samler et stort flertall, er det et tankekors at tre partier som i disse dager sitter i budsjettforhandlinger med regjeringen vil at Norge skal gå samme vei som Storbritannia. Som vil risikere arbeidsledighet, energikrise og som gjerne overlater Europa i sin helhet i hendene på værmessig ustabile energikilder eller gjør oss avhengige av uvennlige stater.

Hele den britiske energibransjen venter nå på 26. november. Da kommer det britiske statsbudsjettet som man håper skal gi nytt håp. Kommer de til å endre i rammevilkårene for å fremme vekst og nyskaping i offshorebransjen? Organisasjonen Offshore Energies UK advarer mot et tap av 1000 arbeidsplasser – hver måned – dersom politikken fortsetter.

Vi kan trygt fortsette

Er det noe ved etterspørselen etter olje og gass som skulle tilsi en snarlig nedbygging og letestans? Tvert imot. I forrige uke kom World Energy Outlook fra det internasjonale energibyrået, selve energibibelen for mange. Den forteller at det sannsynligvis vil være etterspørsel etter olje og gass på dagens nivå forbi 2050 og 2060. Havindustritilsynet, myndighetene altså, sier vi må forberede oss på at norsk sokkel skal produsere i hundre år framover. Sokkeldirektoratets beregner at EU vil trenge 45 milliarder fat olje fram mot 2050, og at Norge maks kan levere 13 milliarder av disse, dersom vi fortsatt leter vel å merke. Og i helgen kom den nasjonale meningsmålingen (Klimabarometeret) som gir historisk høy støtte fra nordmenn om å opprettholde og forsterke Norges rolle som olje- og gassnasjon.

Vi har altså både folket, myndighetene og markedstrendene med oss når vi går inn for langsiktig og sikker produksjon fra norsk sokkel.