Hvorfor blir jeg aldri nevnt i Epstein-avsløringene?

Politikere. Milliardærer. Kongelige. Folk med titler, formuer og Wikipedia-sider. Og så sitter jeg der, med kaffekoppen, blar nedover – og venter.

Men nei. Ikke denne gangen heller.

Hva er det egentlig jeg har gjort galt i livet, siden jeg aldri blir nevnt? Har jeg levd for plettfritt? For anonymt? Har jeg vært for konsekvent middelmådig? Det er som om hele verdenssamfunnet sier: Du er ikke engang interessant nok til å bli mistenkeliggjort i en global skandale.

Jeg har aldri hatt privatfly. Aldri vært på en øy. Aldri blitt invitert til noe som helst der man må signere taushetserklæring før desserten. Kanskje er det der feilen ligger. Kanskje burde jeg vært mer strategisk med nettverkene mine? Mindre moralsk ryddig? Mer… verdt å nevne?

For i vår tid er synlighet alt. Å bli nevnt i forbindelse med Epstein er selvsagt ikke noe man ønsker, men det er likevel et slags bevis på at man har levd. At man har beveget seg i rom der makt og penger klumper seg sammen og lukter svakt av sigarer og dårlig samvittighet. Jeg derimot? Jeg har stort sett vært på feil side av både makt og catering.

Det er nesten som en omvendt meritliste: Aldri vært i Davos. Aldri fløyet med noen som senere «ikke husker» noe. Aldri blitt nevnt i i en lekket flylogg

Hvor er anerkjennelsen for oss som ikke har vært med? For oss som har stått på sidelinjen og sett verdenshistorien bli skrevet – uten å bli invitert til verken festen eller skandalen etterpå?

Åpen

Kanskje er dette den sanne ydmykelsen: å være så ubetydelig at ingen engang mistenker deg for noe spektakulært. Ikke engang feil. Bare… fravær.

Så til alle dere som nå leser om nok en berømt person med et navn litt for nær en passasjerliste: gratulerer. Dere var der. Dere betydde noe.

Vi andre får nøye oss med ren samvittighet, vanlig flysete og den stille sorgen over aldri å ha vært interessante nok til å bli trukket inn i historiens mørkeste parenteser.

Det er kanskje greit.

Men det svir litt.