Hvorfor er debattene om grensene mellom kritikk av Israel og antisemittisme blitt så vanskelige?

Fra hanukkah-lystenningen på Rådhusplassen i Oslo før jul. Foto: Jonas Been Henriksen/NTB

Den økende antisemittismen i vår tid bør også kaste et ransakelsens lys over offentlig og deloffentlig debatt (inkludert lunsjrom, klasserom, festen du er på og særlig det du skriver på sosiale medier).

Etter terroren 22. juli 2011 gikk norsk offentlighet gjennom en selvransaking: Tiåret før hadde vært preget av harde innvandrings- og integreringsdebatter. Det var disse som nå ble satt under lupen. Kunne retorikken ha inspirert til vold?

Politikere, journalister, redaktører og debattanter så med nytt og kritisk blikk på det ordskiftet de selv var del av. De fant en rekke påstander og uttrykksformer om «oss og de andre» som de, i lyset fra en terrorhandling, så hvordan hadde bidratt til å bygge opp fiendebilder og hat.

Mindre hatefulle

Kravet til presisering i omtalen av muslimer førte ikke til at innvandringspolitiske spørsmål eller kritikk av islam ble illegitime temaer, men de ble mindre hatefulle. Resultatet ble økt bevissthet rundt hvilke type ord man brukte, økt vekt på fakta, presisering i argumentasjonen og færre svartmalende generaliseringer (i hvert fall for en periode, jobben er langt fra gjort!).

Den økende antisemittismen i vår tid bør også kaste et ransakelsens lys over offentlig og deloffentlig debatt (inkludert lunsjrom, klasserom, festen du er på, og særlig det du skriver på sosiale medier).

Mange er enige om at kritikken av israelsk krigføring er legitim og viktig, og at det er nødvendig å sette søkelyset på ødeleggelsen av Gaza. Oppfordringen til en språklig selvransakelse handler derfor om hvordan israelkritikken fremmes, om viktigheten av å rette kritikken mot en regjering, og ikke mot et folk eller et helt land – eller en minoritet som har tilknytning til et land.

Unngå demonisering

Det er viktig å understreke at ikke all tematikk som kan trigge antisemittisme, er antisemittisk (slik også muslimfiendtlighet kan trigges av en rekke legitime kritiske debatter).

Det handler derfor i stor grad om hvilke ord og referanser som benyttes. Et sinne mot et regime kan kanskje gjøre det lett å ty til voldsfremmende ord, men da gjør man seg også delansvarlig for et farlig debattklima.

Forskning på fordommer har vist at generaliserte påstander om ondskap kan smitte over på alle som er assosiert med det som utpekes som ondskapens kilde.

Helt konkret må israelkritikken unngå antisemittiske uttrykksformer i kraft av sin historie. Den har disse et iboende potensial til å skape hat og handling. Den må også unngå demonisering av et helt land og et folk, bruk av konspirasjonsteorier, sidestilling med holocaust og selvsagt enhver oppfordring til vold.

Sosiale medier utgjør en vesentlig del av det offentlige ordskiftet. Det er særlig her vi ser at et sinne kanaliseres over på jødene. I et intervjuprosjekt med jøder forteller svært mange om hatefulle uttrykk på Instagram og Facebook.

Jødisk mat – og antisemittisme

Det observeres i andres debattråder, men dukker også opp i egne digitale rom: Å legge ut en oppskrift fra et jødisk kjøkken, altså vise frem en tradisjon helt frakoblet politikk, medfører en stor risiko for å bli møtt med bilder av kakerlakker, rotter, krigsbilder og antisemittiske memer.

Mange forteller også om klassisk rasisme der «jødiskhet» reduseres til grunnleggende negative karaktertrekk.

Hvorfor er debattene om grensene mellom kritikk av Israel og antisemittisme blitt så vanskelige? Antisemittisme er et begrep som stadig oftere inngår i en kamp. På den ene siden trekkes det frem eksempler på utnyttelse av antisemittisme-anklager for å stilne kritikk. På den andre siden hevdes det at antisemittisme ligger rett under overflaten av all israelkritikk.

Selv om aktører på ulike måter har politisert antisemittisme-begrepet, er det viktig å holde fast ved dets grunnbetydning: spesifikke fordommer, fiendtlighet og vold mot jøder som jøder (eller jødiske institusjoner som jødiske).

Det er ikke alltid lett å trekke linjer for hva som faller inn under for eksempel «fiendtlighet», men alle definisjoner av fenomener som viser til noe som er moralsk sett galt, er utsatt for uenigheter. Hvor smalt eller bredt bør dette moralsk-ladede fenomenet defineres? Slike diskusjoner kan skjerpe vår forståelse av et fenomen, men det er bemerkelsesverdig hvor ofte begrepsdebatter om rasisme, antisemittisme og muslimfiendtlighet har sitt utgangspunkt i en majoritets ubehag av å bli personlig konfrontert.

På utsiden

Hat mot jøder er ikke utbredt i Norge. Like fullt viser HL-senterets holdningsundersøkelse fra 2024 at 11,5 prosent i befolkningen har utbredte fordommer mot jøder.

Tallet viser en økning fra tidligere målinger. Hvis vi ser på enkeltpåstander i undersøkelsen, sa hele 30 prosent seg enige i at de med tanke på israelsk krigføring er blitt mer kritiske til jøder generelt. En generalisering viser seg også i praksis: Det er blitt urovekkende vanlig å uttrykke seg om jøder som om de er bærere av en bestemt holdning, en bestemt væremåte, og som om de er en gruppe på utsiden av det norske fellesskapet.

Antisemittisme kan vokse uten at vi ser en eksplosjon i det vi definerer som typiske antisemittiske holdninger. Det er rett og slett fordi det skjer en forskyvning av hva vi aksepterer av uttalelser om jøder.

Flere forskere snakker om en såkalt ambient antisemittisme for å vise til en stemning eller et omland.

I rasismeforskningen viser uttrykket til en subtil form for rasisme som kan manifestere seg i holdninger og stereotypier som mer eller mindre ubevisst inngår i for eksempel mediedekning, språkbruk, kulturelle forestillinger, og som hindrer mulighetene til å gå inn i fordomsfrie rom og lignende.

Å løfte frem gråsonene rundt antisemittisme innebærer å se på den helheten minoriteten beveger seg innenfor, og dermed det generelle ordskiftet rundt dem.

Jødeforfølgelser i Oslo høsten 1940 Foto: NTB, Krigsarkivet

De små stikkene

For mange med jødisk identitet er hverdagen preget av «små stikk» om «dere jøder». En jødisk identitet innebærer derfor en stadig «på vakt»-følelse og bruk av en rekke strategier for å unngå å bli møtt med slike små stikk. Når en opplever at den andres blikk på en selv er ladet med negativitet, gjør det noe med selvfølelsen og med tryggheten.

Antisemittisme kan derfor ikke bare måles i voldshendelser, fastlagte fiendebilder eller holdninger, men også som levd erfaring.

Med Black lives matter (BLM) gjorde norske journalister noe nytt. I stort omfang spurte de mennesker med mørk hudfarge om deres erfaringer. Og først med disse historiene fikk vi som samfunn en bredere forståelse av hva rasisme er. Ikke minst den mer usynlige og ikke alltid intenderte, men like fullt virksomme varianten.

På lignende vis vil det å ta jøders opplevelser på alvor være en vei inn til å forstå hva antisemittisme i samtiden er – og hjelpe oss med å holde sikringsmekanismene mot antisemittisme oppe.