Hvorfor er Statsforvalteren strengere mot Ikea enn IVAR?

DEBATT: I Ikea-saken på Forus slår Statsforvalteren fast at regelverket ikke kan fravikes. Samtidig ser vi at de samme reglene håndheves langt mer fleksibelt i andre, langt større saker. Hva sier det om praksisen – og om tilliten til forvaltningen?

Foto: Pål Christensen

I Ikea-saken på Forus er Statsforvalteren kompromissløs. Dispensasjon avvises fordi reguleringsplanen må følges, og fordi hensynene bak planen ikke kan settes til side.

Men den samme prinsippfastheten gjelder åpenbart ikke overalt.

På Grødaland i Hå kommune drives IVARs biogassanlegg for kloakk og matavfall på en utslippstillatelse fra 2013, uten oppdatering etter at matavfallsanlegget ble bygget og satt i drift i 2018.

I tillegg til å ta imot matavfall fra IVAR-kommunene, mottar anlegget også betydelige mengder matavfall fra Haugalandet og Bergen. Nå planlegges i tillegg et nytt biogassanlegg for om lag 750 000 tonn husdyrgjødsel – uten at den lovpålagte vurderingen av samlet utslippsbelastning er konsekvensutredet og avklart.

En trafikkfelle

Statsforvalteren har vært tungt involvert i disse sakene – både i planfase og drift – som forurensningsmyndighet og sektormyndighet. Likevel aksepteres en praksis der grunnleggende, lovpålagte forutsetninger settes til side.

Det samme gjelder infrastrukturen. Et sentralt rekkefølgekrav fra 2012 – nytt veikryss for tungtransport – er fortsatt ikke oppfylt, og det er nå gitt dispensasjon for sjuende gang.

Krysset ble i 2020 vedtatt dimensjonert for en ÅDT på rundt 300 kjøretøy til og fra anlegget, uten at tungtransport og kjøretøylengder ble vurdert. I en senere rapport fra 2024 er ÅDT oppjustert til rundt 600, med en betydelig andel modulvogntog.

Likevel er krysset fortsatt ikke bygget. Samtidig er den prosjekterte løsningen i praksis kun dimensjonert for personbiler – en trafikkfelle der sentrale veinormaler for trafikksikkerhet er betydelig fraveket.

Som ansvarlig tilsynsmyndighet har Statsforvalteren sviktet sitt ansvar, blant annet gjennom en systematisk avvisning av både politisk lovlighetskontroll og klager på planene.

En slående kontrast

Det er nettopp en slik tilnærming som er akseptert i Hå.

Kontrasten til Ikea-saken er slående.

Statsforvalteren bør derfor svare: Hvorfor håndheves regelverket så ulikt i disse sakene?

Når regelverket håndheves strengt i én sak, men er fraværende i en annen, handler det ikke lenger om regelverkets tydelighet – men om hvem det praktiseres overfor.

Det er ikke bare et faglig problem. Det er et tillitsproblem som statens øverste forvaltningsorgan ikke kan tillate seg å overse. 

Kanskje burde Ikea gjøre som IVAR IKS på Grødaland: bygge først – og få godkjenningen etterpå.