Hvorfor gjelder ikke Støres ord om folkemord også for armenerne?

Norge har en spesiell plass i den armenske minnekulturen, men vil ikke erkjenne de 1,5 millioner drapene som folkemord, skriver kronikkforfatterne. I april ble ofrene fra 1915–23 minnet i Armenias hovedstad Jerevan. Foto: Hayk Baghdasaryan, Photolure/AP/NTB

Statsministeren manet til erkjennelse ved Srebrenica. Men 110 år etter folkemordet på armenerne tier Norge fortsatt.

I år er det 110 år siden folkemordet på armenere, der 1,5 millioner armenere ble utryddet av juntastyret i det osmanske riket. Norske politiske myndigheter er flere ganger blitt utfordret til å erkjenne folkemordet, men har ikke villet gjøre det.

I år er det også 30 år siden folkemordet i Srebrenica, da 8372 bosnjakiske gutter og menn ble henrettet. Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) var nylig til stede på markeringen og understreket viktigheten av å bruke riktige ord, juridisk og politisk, men også som en menneskelig forpliktelse. Videre sa han at noe av det viktigste vi kan gjøre, er å ikke glemme – ikke glemme, men huske – minne, hedre og lære av historien. Han sa også at de som arver historien, har ansvar for å huske, ta vare på og fortelle den.

Årlig minnedag for Srebrenica

Støres ord og tilstedeværelse var betydningsfull for alle etterkommere, da den norske fortellingen har endret seg fra en tidligere nøytral holdning til erkjennelse. Norge tok i fjor initiativet til en FN-resolusjon som blant annet innebærer en årlig minnedag for folkemordet i Srebrenica. I resolusjonen legges det vekt på hvor skadelig fornektelse av folkemordet er.

De vel 2000 armenerne som bor i Norge, har i tiår kjempet for erkjennelse av det som skjedde med deres forfedre. De bruker de samme ordene som Støre om hva erkjennelse betyr. I tillegg setter de ord på at de konstant føler seg utrygge fordi folkemordet ikke er erkjent. De lurer på hvem som vil beskytte dem, både her i Norge, men også i Armenia, som nylig var i krig med Aserbajdsjan, som Tyrkia aktivt støttet, også med våpen.

Den manglende erkjennelsen fra norske myndigheter oppleves som smertefull. Etterkommere, selv de som er tredjegenerasjon, lider psykisk under det de er blitt fortalt, og av ansvaret for å fortelle hva som skjedde, så det ikke blir glemt.

Det har skjedd folkemord i hele vår kjente historiske tid, men det var først etter den andre verdenskrig i 1948 at folkemord ble definert av FN gjennom folkemordkonvensjonen.

Mange kjenner den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin som arkitekten bak folkemordkonvensjonen. Det er mindre kjent at han begynte arbeidet med konvensjonen lenge før Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933. Det som først fanget Lemkins interesse, var nettopp folkemordet på armenerne.

Dette er folkemord

Folkemord defineres av FNs folkemordkonvensjon som vold og drap som utføres med den hensikt å ødelegge helt eller delvis en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe ved å drepe, skade, innsette restriksjoner med mål om utslettelse, hindre fødsler eller med makt ta barn vekk fra gruppen.

Fornektelse betraktes som det siste og ultimate stadium i et folkemord. Folkemordfornektelse misbruker ikke bare historien og krenker ofrene, men baner vei for fremtidige grusomheter. For etterkommere og overlevende fra folkemordet er erkjennelse viktig. Manglende erkjennelse vanskeliggjør tilheling og skaper en psykisk smerte som ikke finner ro, og som kan lede til vold og hevn.

Benektelse fritar overgriperne fra straff og blir en del av folkemordet.

Norges plass i Armenia

Norge har en spesiell plass i den armenske minnekulturen. Med Nansen-passetNansen-passetEt ID-kort fra FNs forløper Folkeforbundet. Gitt til statsløse flyktninger etter første verdenskrig, og fikk navn etter initiativtageren Fridtjof Nansen. Innført i 1922, og omkring 450 000 pass ble utstedt. (SNL.no) fikk over 300.000 overlevende mulighet til å komme i trygghet. Det står en stor statue av Fridtjof Nansen i hovedstaden Jerevan. Et museum ivaretar arbeidet hans.

Den norske misjonæren Bodil Bjørn opplevde folkemordet på nært hold. Hennes fotografier, dagbøker og brev er viktig tidsvitnedokumentasjon som nå er donert til det armenske folkemordmuseet. Dokumentasjon som i disse dager er oversatt til engelsk og utgis i bokform med støtte fra den norske ambassaden i Armenia.

Tyrkiske myndigheter driver fortsatt et aktivt og aggressivt diplomati mot de som fremmer krav om å erkjenne folkemordet. I Tyrkia er det straffbart å omtale folkemordet. Dette på tross av at det er overveldende enighet blant folkemordforskere om at massedrapene på armenere var folkemord.

I Jerevan er årstallet 1915 laget i våpen. Foto: David Mdzinarishvili, Reuters/NTB

Ikke på kant med Erdogan

Folkemordenes minnepolitikk er dessverre også geopolitikk. Det er gode grunner til å tro at også norske regjeringers vegring for erkjennelse av folkemordet skyldes at de ikke vil komme på kant med Erdogans autoritære styre i Ankara.

Heller ikke på Stortinget er det stor nok stemning for å ta opp spørsmålet, selv om Europaparlamentet og svært mange parlamenter, blant annet i Frankrike, Tyskland, Sverige og Nederland, har vedtatt resolusjoner som erkjenner folkemordet.

Første gang spørsmålet om offisiell erkjennelse av folkemordet ble reist i Stortinget, var i 2001. Daværende utenriksminister Thorbjørn Jagland (Ap) svarte på spørsmål om erkjennelse at «det er klart ulike synspunkter på hvordan den store tragedien som rammet armenerne, skal omtales ...».

Daværende statsminister Erna Solberg (H) ble invitert til Armenia i 2005 ved 100-årsmarkeringen av folkemordet, men avslo invitasjonen og sendte sin ambassadør. Heller ikke utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap), som besøkte minnesmerket i Jerevan i 2022, kom med noen erkjennelse, og heller ikke i vår kom det en uttalelse om folkemordet da stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap) besøkte Armenia.

Folkemord uten tilbakevirkende kraft

Hver gang spørsmålet om erkjennelse av det armenske folkemordet er blitt reist, har norske myndigheter argumentert for at folkemordkonvensjonen ikke kan ha tilbakevirkende kraft, samt at spørsmål om hvorvidt det foreligger et folkemord, bør overlates til historikere eller domstoler.

Vi kan relativt trygt gå ut fra at disse svarene stammer fra et skript som ligger klart i Utenriksdepartementet, og som trekkes opp av skuffen ved anledning, helt uavhengig av hvem som sitter i regjering.

I sin mest absurde form kan man hevde at heller ikke holocaust var folkemord, siden dette skjedde flere år før folkemordkonvensjonen trådte i kraft.

Erkjennelse av det armenske folkemordet handler ikke om straffeforfølgelse. Det sier seg selv. Gjerningsmennene er for lengst døde. Osmanriket eksisterer ikke lenger.

I Folkemordkonvensjonens første avsnitt kan vi lese at underskriverne «erkjenner at folkemord til alle tider i historien har medført store tap for menneskeheten».

Resolusjon 96 (1946) fra FNs generalforsamling henviser til mange tilfeller av folkemord før 1951: «Dermed kan det konkluderes med at konvensjonen erkjenner at folkemord ikke er et nytt fenomen, og at hendelser som skjedde før folkemordkonvensjonen ble vedtatt, passer til definisjonen av folkemord slik den er angitt i konvensjonen.»

Trakasserer armenere i Norge

Armenere i Norge forteller oss om trakassering og trusler hvis de uttaler seg om folkemordet. Armenere og nordmenn har på ulikt vis oppfordret de norske myndighetene til erkjennelse av folkemordet.

De som falt langs veien. Scener som dette var vanlig over de armenske provinsene våren og sommeren 1915. Henry Morgenthau trykket bilde i sin bok fra 1918. Foto: Fra boken «Ambassador Morgenthau's Story»/Wikimedia Commons

Selv etter 110 år forskes det over store deler av verden på det armenske folkemordet, for at vi bedre skal forstå hvordan halvannen million mennesker så brutalt ble tatt livet av uten at det ble stanset. Manglende erkjennelse av det som skjedde og hva det fører til for de berørte, for den armenske nasjonen og for oss alle, er en viktig del av forskningen.

Armeneres smerte over sine forfedres skjebne fortjener erkjennelse ved sitt rette navn, ikke et svar hvor ordet folkemord blir unngått. De fortjener et ordentlig svar.

Ann Færden er knyttet til prosjektet armenere1915.no – en sammensatt gruppe av etterkommere til de som overlevde folkemordet, forfattere, psykiater og historikere.