Hvorfor har UD vært så passive i Martine-saken? Den siste tidens avsløringer gjør det vanskelig å avfeie spørsmålet.

Martine Vik Magnussen ble voldtatt og drept i London i 2008. Den siktede Farouk Abdulhak flyktet til Jemen og har unndratt seg britisk rettsforfølgelse. Foto: Privat

Har uformelle kontakter og relasjoner bidratt til å dempe Norges engasjement i saken om drapet på min datter Martine Vik Magnussen?

Gjennom hele Martine-saken er både utenriksministre og statsministre blitt konfrontert med ett spørsmål: Hvorfor har Utenriksdepartementet (UD) vært så passivt?

Allerede tidlig i saken kom det signaler om at ikke alle i departementet ville at man skulle arbeide aktivt med Martine-saken. Den gang var det oppsiktsvekkende. I dag fremstår det som dypt alvorlig.

Norske myndigheter har gjennom hele Martine-saken fremstått påfallende tilbakelente, og i årevis har jeg undret meg over hvorfor. De siste tids avsløringer om manglende dømmekraft og ukultur i Utenriksdepartementet gjør det vanskelig å avfeie spørsmålet.

Kanskje er det først nå man forstår at unnfallenheten ikke var tilfeldig, men uttrykk for et dypere problem. Dette er spørsmål som må stilles – også når de er ubehagelige.

En test for myndighetene

For de som ikke kjenner saken: I 2008 ble min datter, Martine, voldtatt og drept i London. Den siktede Farouk Abdulhak – sønn av den jemenittiske milliardæren Shaher Abdulhak – flyktet til Jemen kort tid etter drapet og har siden unndratt seg britisk rettsforfølgelse.

Saken har derfor i snart to tiår vært en av norgeshistoriens mest omtalte kriminalsaker. Den er også blitt en test på norske myndigheters vilje og evne til å stå opp for norske borgere i møte med sterke internasjonale interesser.

Utenriksdepartementets håndtering av saken har resultert i møter på møter, mediekritikk, at jeg i 2015 politianmeldte UD og i 2021 leverte et varsel til Stortinget. Både anmeldelsen og varselet ble henlagt, og det har ikke vært noen reell kursendring i UD.

Kritikk av departementet er snarere møtt med det jeg opplever som avvisning, systembeskyttelse, trenering og tidvise motnarrativ via mediene.

Siden er det kommet frem en rekke forhold som bryter med både UDs egne retningslinjer, som at UD skal drive aktivt diplomati ved grove forbrytelser og vise politisk ansvar og verdibasert utenrikspolitikk i alvorlige saker, og folks forventning om åpenhet og rettssikkerhet. Problemstillingen har jeg også tidligere tatt opp i Dagbladet og Nettavisen.

Odd Petter Magnussens, Martines far. Foto: Stein Bjørge

Da jeg ba om innsyn i et referatet fra et møte Shaher Abdulhak tok initiativ til på den norske ambassaden i Addis Abeba allerede i 2009, fikk jeg avslag.

UD kaller saken «prioritert». Likevel har brev og dokumentasjon, og i senere tid også tre møter med statssekretær Andreas Kravik (Ap), ikke ført frem. Tidligere møter med ulike utenriksministre, inkludert Espen Barth Eide (Ap) og Børge Brende (H), ga heller ikke fremdrift. Samme i Ine Eriksen Søreides (H) periode og med dagens sittende utenriksminister og statsminister.

Når begreper som «rikets sikkerhet» og «forholdet til andre stater» brukes av departementet for å stenge innsyn, må man spørre: Hvem tjener det, og hva er det egentlig som beskytter hvem? Den siste tidens krav om ekstern granskning av mangeårig ukultur i departementet gir imidlertid et visst håp.

Forpliktet til aktiv innsats

Martine-saken berører grunnleggende verdispørsmål som Norge har forpliktet seg til å overholde: gjennom Istanbul-konvensjonen, FNs kvinnekonvensjon (Cedaw), Osse-resolusjonen (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) om grenseoverskridende kriminalitet samt Menneskerettskonvensjonens artikkel 2 for bekjempelse av vold mot kvinner.

Regjeringens egne handlingsplaner, som «Frihet fra vold», forplikter til aktiv innsats. Men avstanden mellom disse forpliktelsene og den faktiske håndteringen har vært påfallende i Martine-saken.

Dette er spesielt underlig når hovedutfordringen kun er vilje til norsk diplomatisk innsats – mens pårørende, støttegrupper, amerikanske myndigheter og Oslosenteret har oppnådd konkrete resultater.

Epsteins innblanding

Nye medieavsløringer viser hvordan makt, nettverk og egennytte kan undergrave institusjonell integritet – både nasjonalt og internasjonalt.

Det viser seg at Jeffrey Epstein, med bånd til Abdulhak-familien, har hatt tilgang til politiske, diplomatiske og kongelige miljøer. Dette må tåle kritisk gjennomgang. UDs Mona Juul, hennes ektefelle Terje Rød-Larsen og det personlige vennskapet med Ine Eriksen Søreide (H) reiser spørsmål om integritet i norsk departemental forvaltning. Eller om det fantes en bevisst strategi for å påvirke – eller dempe – norsk engasjement i Martine-saken.

Forhenværende UD-ansatte, som Øystein Steiro (debattinnlegg i Nettavisen), har også pekt på behovet for kritisk granskning av mulige nettverksforbindelser hvor det mest urovekkende er det prinsipielle: Dersom hensynet til relasjoner, omdømme eller uformelle forbindelser har veid tyngre enn hensynet til rettferdighet for en norsk borger, er det ikke bare Martine-saken som er problemet. Da står vi overfor en systemutfordring.

UDs viktigste oppgave er å ivareta norske borgeres interesser. I Martine-saken har det motsatte inntrykket festnet seg: at hensynet til relasjoner, nettverk og makt veier tyngre enn rettferdighet.

I dag er det i praksis frie medier som står igjen som den eneste reelle motmakten. Når institusjoner svikter, er det offentligheten som må holde dem ansvarlige.

Spørsmålet er ikke lenger bare hva som skjedde. Spørsmålet er hvem som tok ansvar – og hvem som lot være.