Hvorfor trekke ut pluggen for byarkitekten før rollen har rukket å slå rot?

DEBATT: Kun to år etter oppstart foreslår flertallet i bystyret å avvikle byarkitekt-stillingen. Det er kortere tid enn en gjennomsnittlig planprosess.

Byarkitekt Henrik Lundberg fotografert i vår i Østre bydel sammen med daværende kommunalminister Kjersti Stenseng og kommunalråd Dag Mossige (Ap). Foto: Stein Halvor Jupskås

Å introdusere en rolle som skal løfte den langsiktige kvaliteten i byens utvikling, for så å trekke pluggen før rollen har rukket å slå rot, er vanskelig å forstå, og oppleves som mangel på ambisjon. Det er trist å se at Stavanger nedprioriterer god arkitekturpolitikk i en tid hvor temaet engasjerer stadig flere.

I NRK-serien «Stygt?» poengterer arkitekturprofessor Geir Brendeland noe selvsagt, men etterlengtet, at «du får ikke noe fint med mindre du bestiller noe fint». Men for å bestille god arkitektur må man ha kunnskap om faget, og om systemene – og ikke minst vilje til å prioritere kvalitet. Byarkitekten ble etablert for å gi Stavanger et samlende, kritisk og strategisk blikk på byutviklingen.

Et enormt potensial

Rollen som byarkitekt har et enormt potensial, men også et stort ansvar. Byarkitekten har de siste to årene engasjert seg i mange viktige diskusjoner hvor vi som arkitekter har en sentral rolle: eldrebølgen, bevaring av bygg, estetikk og store hull i byutviklingen – bokstavelig talt. For å sikre kontinuitet og kvalitet i skiftende politiske vinder, blir verdien av byarkitekten enda tydeligere. I en byutvikling som til tider kan oppleves som ville vesten, trenger vi en sheriff som kan sette byen og folkets velvære først. Yehaw!

Stavanger kommune har utvilsomt dyktige fagmiljøer innen plan, bygg, byutvikling og bymiljø. Men en byarkitekt er ikke en samling av oppgaver som kan deles opp og fordeles, slik Venstre nå foreslår. Rollen oppstår nettopp i kraft av å være samlet: en funksjon som beveger seg mellom fagmiljøer, innbyggere og politikere, og som gjør byutvikling til en samtale snarere enn en lukket prosess. Avvikler man rollen, fjerner man også et av de mest tilgjengelige knutepunktene mellom byen og de som former den. Debatten blir mindre åpen og mindre gjenkjennelig. Dette nærværet er vanskelig å erstatte med organisasjonsstruktur alene. Det er verdifullt – ikke bare hva rollen bidrar med faglig, men hvordan det gjør byens utvikling tilgjengelig for flere enn dem som allerede sitter rundt bordet.

Vi unge trenger også byarkitekten

Som unge arkitekter står vi midt i en bransje preget av usikkerhet. Likevel bærer vi med oss et engasjement som ikke forsvinner med et nedkjølt arbeidsmarked. Utdannelsen vår har i stor grad handlet om arkitekturens samfunnsansvar: hvordan bygg og bymiljøer påvirker mennesker, nabolag og helse; hvordan arkitektur fungerer som en ramme for hverdagsliv, sosial rettferdighet og lokalt fellesskap. Hvordan steder bærer kollektive minner og former identitet – de små og store sporene som gjør at vi kjenner oss selv i byen vi bor i.

Vi må sammen ta ansvaret for å gjøre Stavanger til en attraktiv, innovativ, fremoverlent og vakker by. I en tid med høy arbeidsledighet og nedprioritering av arkitektenes fagkunnskap, trenger vi en offentlig arena for diskusjon og en samlende enhet som kan kjempe for at arkitekturpolitikk faktisk er samfunnsutvikling. Byarkitekten trenger tid, og Stavanger trenger byarkitekt.