Hyggeplyndring

De siste årene har vi sett en stille, men dramatisk forandring i norsk natur. Hyttefeltene brer seg over fjell og kyst, og med dagens krav til komfort, følger vei, vann og strøm med som nødvendig infrastruktur.

Det kalles rekreasjon. Det handler om hygge. Men for mange av oss betyr det at turstien er blitt til privat oppkjørsel, badeplassen gjerdet inn, og skogholtet der vi kunne dra på tur med Kvikklunsj og termos, plutselig er blitt til noen andres terrasse.

Dette er ikke bare en estetisk eller nostalgisk klage. Det er et reelt tap av fellesgoder. Innholdet i allemannsretten svekkes, bit for bit. Og det skjer i hyggens navn.

Fra fellesskap til eksklusivitet

Geografiprofessor David Harvey kalte det «accumulation by dispossession». Ressurser som tidligere var felles, blir gradvis privatisert for å gi avkastning. I Norge får dette en mykere form: hyggeplyndring. Vi ser ikke rovdrift i klassisk forstand, men et velmenende hytteprosjekt her, en ny vei der, og en dag er det ikke plass igjen til alle.

Der hyttene kommer, følger det nye grenser, parkeringsforbud, kameraovervåking og «privat eiendom»-skilt. Ikke av vond vilje, men fordi hyggen krever det: ro, utsikt og eksklusivitet. Og det er nettopp eksklusiviteten som står i motsetning til allemannsretten.

Hyttevekst som naturtap

Siden 2014 har det i gjennomsnitt blitt bygget over 5 000 fritidsboliger årlig. Mange av disse er reist i tidligere urørt natur. Kommuner konkurrerer om å tiltrekke seg hytteinvestorer, og tomteprisene har fått karakter av boligmarked.

I prosessen forsvinner myr, skog og stillhet. Dyrelivet trekker seg unna, og med det hele opplevelsen av natur som noe fritt og åpent.

Naturen er ikke bare bakteppe for hyttekosen – den er selve infrastrukturen som gjør hyttelivet attraktivt. Ironisk nok er det denne infrastrukturen som forvitrer når kosen får råde.

Allemannsretten undergraves

Allemannsretten er en grunnpilar i norsk kultur, men den utfordres av økende privatisering av naturen.

Når hyttefelt vokser, innskrenkes ofte tilgangen til områder som før var åpne for alle. Skilt med «privat eiendom» og fysiske barrierer gjør at mange føler seg uvelkomne i naturen de tidligere brukte fritt.

Denne utviklingen reiser et viktig spørsmål: Trenger vi virkelig en ny hytte for å nyte naturen? Svaret bør være nei.

Vi bør i stedet bli flinkere til å dele det vi allerede har. Flere kan bruke eksisterende hytter gjennom utleie, delingsløsninger eller andelsmodeller.

Det finnes mange steder der ledige fritidsboliger står tomme store deler av året. Et system som fremmer deling i stedet for nybygging, ville spart både natur, klima og fellesskap.

Det finnes kanskje plass til noen flere hytter i Norge – men bare innenfor naturens tålegrenser, og bare der utbygging ikke ødelegger urørt natur, biologisk mangfold eller viktige friluftsområder. Alt annet er en form for plyndring, kamuflert som kos.

Dette handler ikke om hvor mye plass vi har igjen, men hvor mye natur vi har råd til å miste. Spørsmålet er altså ikke hvor mange hytter Norge tåler, men hvem vi bygger landet for.

En ny fortelling

Vi trenger en ny fortelling om hygge. En som ikke handler om individuell avsondrethet, men om delt tilgang og felles opplevelser. Det betyr at vi må slutte å late som om hytteutbygging er uten konsekvenser.

Naturen er ikke en luksus vi kan fordele etter markedslogikk. Den er fundamentet for fellesskap, friluftsliv og fremtid.

La oss si det som det er: Det pågår en nasjonal hyggeplyndring. Den må stoppes før fjellet er fullt, fjorden er gjerdet inn, og kosen har blitt en privatisert luksus for de få.