I dag gjorde jeg noe som strider mot alt jeg tror på: Jeg kjøpte inn egne lærebøker til barnet vårt

Norske foreldre tør knapt sende åtteåringer ut alene. Hvorfor i alle dager tåler de å sende barna så retningsløst ut i en verden av kunnskap? spør Birger Emanuelsen. Illustrasjonsfoto: Jan Haas, NTB

I 2025 er det tilfeldige foreldre – ikke fellesskapet – som må sørge for at barn får et anstendig tilbud på skolen. Jeg kan ikke fatte at vi tillater dette.

Vårt yngste barn går i 3.-klasse, og ingen i klassen hans har bøker. Skolen har ikke råd.

De har hverken lærebok eller arbeidsbøker. I stedet får de kopiark, hentet fra det læreverket læreren tenker de burde hatt. Kopiene er i svart/hvitt. Det er nok litt billigere, men også synd, for en del av oppgavene krever at åtteåringene kjenner igjen fargene. («Hvor i rutenettet er det røde punktet? Hvor mange grønne baller ser du?»)

På kopiarket er alle epler grå. Og hver uke lander altså disse grå og små bitene av det som skulle vært en sammenheng, på kjøkkenbordet hjemme hos oss. Og hver uke har en ny flenge i min tålmodighet åpnet seg. Det er åpenbart ikke lærerens ellers skolens feil. De gjør så godt de kan innenfor de økonomiske rammene de har.

I dag var det likevel nok. Så jeg brøt ut av fellesskapet og skapte mitt eget lille klasseskille. Slo en ørliten sprekk i det store, viktige fellesskapsprosjektet skolen skal være.

Det høres jo så dumt å skrive det. Men i et rikt land som Norge må altså foreldre kjøpe bøker for at barna deres skal slippe å lære av fargeløse kopier tatt ut av en sammenheng.

I 2025 er det tilfeldige foreldre – ikke fellesskapet – som må sørge for at barn får et anstendig tilbud på skolen.

Jeg kan ikke fatte at vi tillater dette. Hvorfor er ikke dette en større krise?

Retningsløs læring

Hvorfor er jeg frustrert?

Jo, fordi læring er en reise. Og mangelen på bøker gjør denne reisen vanskeligere. Uten bøkene – og den sammenhengen de gir – mister du retningen. Du aner ikke lenger hvor du befinner deg, fordi du i rykk og napp kastes bort fra stedet du kom fra, og har ingen mulighet til å vite hvor du skal.

Barn lærer ved å knytte ny innsikt til det de allerede vet. Det ligner en vandring der hvert nye steg gir mening fordi det bygger videre på en rute du allerede har gått.

Når læringen består av løse kopiark, uten sammenheng, uten mulighet til å vende tilbake til et tidligere stoppested, blir reisen brutt opp. Du får ingen stier som viser hvor du kommer fra, og ingen skilt som forteller hvor du er på vei.

Du kan ikke gå litt foran når du trenger større utfordringer. Du kan ikke vende tilbake og sjekke om du egentlig forsto det dere jobbet med for en måned siden. Og du får aldri den enkle, dype gleden av å se hvor langt du faktisk har gått.

Uten fremtid

Læring handler ikke om å få løsrevne blokker av informasjon inn i hodet. Poenget med skolen er ikke å lage gode quiz-deltagere.

Læring handler om å bygge en indre, sammenhengende modell av verden. I sin enkleste form er det et kart du bærer med deg – et kart som blir mer detaljert og mer lesbart jo flere steder du besøker. Men for at noe skal feste seg i langtidsminnet, må hjernen stoppe opp, gjenkalle, tenke, plassere det nye i det kjente. Den må tilbake til gamle spor.

Det er dette som skjer når du blar bakover i en bok. Når du finner igjen siden der dette dukket opp for to uker siden. Når du fysisk kjenner vekten av stoffet du har reist gjennom, og tyngden av det som fortsatt ligger foran. Når du husker hvor på siden noe sto, hvilket kapittel det tilhørte, hvilken etappe av reisen det representerte.

Uten disse sporene, denne sammenhengen, mister vi orienteringen. Vi står uten minner, uten fortid, uten fremtid.

En god lærebok er både en samling av det du har lært, og en vei videre. Den er et kart du kan brette ut, bla i, vende tilbake til. Den er noe foreldre kan følge.

Norske foreldre tør knapt sende åtteåringer ut alene. Hvorfor i alle dager tåler de å sende barna så retningsløst ut i en verden av kunnskap?

Riksrevisjonens dom

I august i år leverte Riksrevisjonen en knusende rapport om læremiddelsituasjonen i norsk skole. Dommen: «Ikke tilfredsstillende».

• Bare én av tre lærere i grunnskolen har de læremidlene de trenger for å kunne gjennomføre god undervisning.
• Hver femte lærer mangler nødvendige læremidler i sine fag.
• Kun 12 prosent av lærerne har oppdaterte trykte læremidler i alle fag.
• Nesten halvparten av skolelederne sier de ikke har økonomisk handlingsrom til å oppdatere læremidler.
• 41 prosent av lærerne oppgir at mangel på læremidler fører til unødvendig tidsbruk.

Det gjelder altså ikke bare vår lokale skole. Dette er systemsvikt. Dette skjer over hele landet.

Foreldrene tar regningen

Jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan Norge kan være så rikt, og likevel ikke ha råd til å gi skolebøker til åtteåringer. Vi er et land som flyter over av penger, samtidig som noe så grunnleggende og enkelt som grunnskoleutdannelsen kollapser.

Riksrevisjonen er krystallklar: Det største hinderet er manglende økonomi. Kommunene har ikke råd. Og mye tyder på at de øremerkede midlene staten har gitt forsvinner i kommunebudsjettene. De blir brukt på andre ting.

Lærebøker kan vente. Barn kan skaltes og valtes med.

På skolene går kopimaskinene varme. Lærerne kaster bort verdifull tid på å lete etter alternative ad hoc-løsninger. Og åtteåringene surrer gjennom den viktigste reisen de skal ta, uten å vite hvor de har vært eller hvor de skal.

Tafatt kunnskapsminister

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) viser til at innkjøp av læremidler skal være basert på «lokale vurderinger». Hun mener det ikke er riktig å «detaljstyre den pedagogiske virksomheten». Hun vil «utrede» om det er behov for å lovfeste en rett til fysiske lærebøker.

Men dette er ikke et pedagogisk seminar. Det finnes ingen faglig uenighet. Dette er økonomi.

Den norske fellesskolen skal sikre alle elever et likt utgangspunkt. Det skal ikke ha noe å si hvilken skole du går på, hva foreldrene dine tjener, eller hvordan kommuneøkonomien er der du bor. Det slår opplæringsloven fast.

Riksrevisjonen beskriver det motsatte: ulikhet som systematisk gjenspeiler kommunens økonomi. Kraftkommuner bruker mer på læremidler. Store kommuner får bedre priser. Noen foreldre har råd til å kjøpe egne bøker. Andre ikke.

Dette er kunnskapsminister Kari Nessa Nordtuns ansvar. Det holder ikke å «ville» ha mer bøker i skolen. Det holder ikke med engasjerende Tiktok-videoer. Det er ikke nok å mene vel når systemet ikke fungerer.

Kjære kunnskapsminister. Du sier selv at du har vært «bekymret» for situasjonen. Jeg tror deg. Du har også gitt midler. Men pengene forsvinner. Du vet det. Riksrevisjonen dokumenterer det. Vi foreldre merker det.

Du kan ikke fortsette å skylde på «lokale vurderinger» når systemet ikke fungerer. Du kan ikke fortsette å snakke om «metodefrihet» når lærerne roper om at de mangler bøkene de trenger.

Spørsmålet er ikke lenger om du er bekymret. Spørsmålet er om du vil handle.

Så her er min konkrete utfordring til deg: Lag en nasjonal standard for læremidler med øremerket finansiering som følger eleven, ikke kommunekassen.

Sørg for at hver skole har en definert minimumsstandard for læremidler – uavhengig av kommunens kraftinntekter eller foreldres lommebok. Gi skolene og lærerne de verktøyene opplæringsloven lover dem.

Det er dette du vil bli målt på. Det er dette du vil bli husket for.