I en avkrok av sosiale medier de færreste nordmenn frekventerer, har det nylig pågått en kampanje mot oss

Årets «Operasjon Norge» er ikke den siste. I fremtiden vil vi måtte ta stilling til langt mer sofistikerte forsøk på digitale informasjonsforstyrrelser, mener kronikkforfatteren. Bildet: Stortinget i Oslo. Foto: Ørn E. Borgen, NTB

Dette er den viktigste lærdommen av sabotasjeaksjonen.

I en avkrok av sosiale medier de færreste nordmenn frekventerer, har det nylig pågått en kampanje mot oss. Under hashtagen #OpNorway oppfordret en russisk hackergruppe tusenvis av følgere til å angripe det norske stortings- og sametingsvalget.

Bak oppfordringen lå en fortelling om valget som er fiksert i russisk propaganda både på nett og i tradisjonelle medier: Det norske valget handlet hverken om økonomi, velferd eller klima. Det handlet om Russland.

På Telegram-kanalen sin skisserte hackernettverket en valgkamp preget av militarisme og opprustningsmani. Ifølge dem er «antirussisk retorikk» blitt et politisk «universalverktøy» for å avlede norske velgere fra de «virkelige problemene» landet vårt står overfor. I sin reneste form var valget altså et dårlig skjult angrep på Russland.

Blant de selvutnevnte krigerne for «Russlands interesser på informasjonsfronten» var dette en provokasjon som åpenbart krevde motsvar.

Bevæpnet med enkle instrukser for DDoS-angrep og installasjon av bots mobiliserte Telegram-krigerne for å blokkere informasjonsflyten i det de kaller «det norske segmentet» av internett.

Listen over navngitte mål for digital sabotasje var lang og sammensatt: politiet, offentlige tjenester, olje- og gassnæringen, kommuner av ulike størrelser og politiske partier.

For hver norske nettside eller onlinetjeneste som ble gjort utilgjengelig i en flom av hackertrafikk, kom nye skryteinnlegg i sosiale medier: Nå var det Norges tur til å kjenne på russisk «innblanding».

«Brorskap» av internettbrukere

De digitale sabotørene var ikke mindre sammensatte enn målene. Ifølge hackernettverket selv gjennomføres operasjonene deres fra et tusentall ulike datamaskiner via et internasjonalt «brorskap» av internettbrukere. Disse vil bidra i kampen mot «løgnene og hykleriet til den kollektive Vesten» – eller har ganske enkelt lyst på betaling.

Nettverket kan nemlig friste krigere med et intrikat belønningssystem av blant annet kryptovaluta.

Jo flere «kamphandlinger» du gjennomfører, jo høyere «militærrang» du oppnår, desto mer har du å vinne.

På denne måten går informasjonskrigen på nett gjennom en form for gamification: Kampen mot Norge – og andre land som er «fiendtlige» mot Russland – ligner mer og mer på et slags massivt online flerspillerspill.

Nevner ikke navnet

«Operasjon Norge» i russiske sosiale medier var ingen reell trussel mot den storstilte demokratiutøvelsen vi nettopp har lagt bak oss. Det er gode grunner til ikke å nevne hackernettverket ved navn: De er langt fra så innflytelsesrike som de selv liker å tro.

Nettangrepene mot norske aktører minnet kanskje mest av alt om en tissekonkurranse som gikk viralt i sosiale medier: Hvem kan skryte på seg å ha laget mest mulig søl? Den mest attraktive belønningen for nettverket er nemlig ikke nødvendigvis kryptovaluta. Det er clout – «beryktethet» på godt norsk: All medieomtale av «notoriske russiske hackere» blir raskt til triumferende innlegg på Telegram. Det trenger ikke vi å bidra til.

Hovedgrunnen til ikke å navngi nettverket er imidlertid at det bare er ett av mange. Russiske sosiale medier florerer av grupper som på ulike måter definerer seg selv som «krigere» på «Russlands informasjonsfront».

Årets Operasjon Norge er ikke den siste

Internasjonal innsats mot disse krigerne til tross: Nettverksdrevne angrep på informasjonslandskapet vårt er ekstremt vanskelig å forsvare seg mot. Ikke minst handler dette om at sosiale medier gjør kampanjer som Operasjon Norge om til en slags meme: noe som spres, videreutvikles og får sitt «eget liv» i internettkulturen. Dette gjør det stadig vanskeligere å skille mellom utøver og publikum, mellom målrettet fiendtlig aktivitet og tilfeldig underholdning – og mellom krigsherrer i Kreml og «rebeller» i kjellerleiligheter.

Årets «Operasjon Norge» er ikke den siste. I fremtiden vil vi måtte ta stilling til langt mer sofistikerte forsøk på digitale informasjonsforstyrrelser enn enkle DDoS-angrep – både fra russiske aktører og andre.

Særlig må vi forholde oss til at generativ KI (kunstig intelligens) er i ferd med å revolusjonere internettkrigernes mulighet til å påvirke sosiale medier-landskapet vårt.

Kanskje er dette den viktigste lærdommen fra en pøbelaktig sabotasjeaksjon på skyggesiden av russisk internettet: Norge er mål i en digitalisert informasjonskrig som utfordrer våre forestillinger om hvordan «påvirkningsoperasjoner» ser ut. Det må vi snakke høyt om.