I møte med et så alvorlig spørsmål fortjener vi mer enn anekdoter og fryktbilder

Christian Lomsdalen er leder i Human-Etisk Forbund. Han svarer Kristin Clemet om aktiv dødshjelp. Foto: Human-Etisk Forbund

I møte med et så alvorlig spørsmål fortjener vi mer enn anekdoter og fryktbilder. Vi fortjener en grundig, åpen og kunnskapsbasert prosess.

Kristin Clemet, leder i Civita, peker i Aftenposten på viktige verdimessige og medisinske spørsmål knyttet til aktiv dødshjelp. Dette er et område med dype dilemmaer, sterke følelser og reelle bekymringer. Nettopp derfor er det etter Human-Etisk Forbunds mening nødvendig at vi får et bredt, kunnskapsbasert og grundig offentlig utvalg.

Det er vanskelig å forstå hvordan en slik utredning – som hverken innfører eller konkluderer – kan være truende i seg selv.

Human-Etisk Forbund har ikke et standpunkt for eller mot aktiv dødshjelp. Vi kjemper for at spørsmålet skal utredes nettopp fordi debatten i dag er preget av påstander som ikke etterprøves, og av sammenligninger med andre land som ofte trekkes ut av kontekst.

Det er sterke argumenter både for skepsis og for legalisering, og det er nettopp dette mangfoldet av hensyn som gjør behovet for en grundig utredning så tydelig.

Tar erfaringene på alvor

Clemet har rett i at god palliasjon og retten til å takke nei til livsforlengende behandling er grunnleggende.

Human-Etisk Forbund støtter helhjertet arbeidet for bedre lindring, bedre informasjon om behandlingsbegrensning og tryggere prosesser for pasient og pårørende.

Ingenting ville vært bedre enn om færre mennesker opplevde situasjoner hvor dødshjelp fremstår som eneste utvei. Men et lavere behov er ikke det samme som fravær av behov.

Historiene fra norske pasienter og pårørende viser nettopp at noen mennesker, selv med god palliasjon, opplever lidelse som ikke kan lindres fullt ut. Å utrede spørsmålet er å ta disse erfaringene på alvor.

En utredning er ikke en legalisering

Clemet advarer mot «utglidning» og viser til internasjonale eksempler. En norsk utredning må nettopp undersøke hvordan kriterier er blitt praktisert i andre land, hva som faktisk er skjedd – ikke hva man frykter – og hvilke mekanismer som eventuelt beskytter mot uønsket utvikling.

Det er usaklig å avvise kunnskapsinnhenting samtidig som man begrunner standpunkt med spekulasjoner om praksis man ikke ønsker undersøkt nærmere.

Det er også en misforståelse at tilhengere av en utredning ønsker ubegrenset autonomi. I realiteten fremmes det stort sett strenge, avgrensede kriterier. Nettopp derfor trenger vi en uavhengig vurdering av hvor slike grenser bør gå – eller om de bør trekkes i det hele tatt.

Til slutt: En utredning er ikke en legalisering. Den er en forutsetning for at Stortinget og befolkningen skal kunne ta et reelt informert standpunkt. Å avvise en utredning betyr i praksis å velge uvisshet fremfor kunnskap – og å ignorere alle de menneskene som har erfart at dagens ordning ikke gir dem et reelt handlingsrom når livet går mot slutten.

I møte med et så alvorlig spørsmål fortjener vi mer enn anekdoter og fryktbilder. Vi fortjener en grundig, åpen og kunnskapsbasert prosess.

Det er på tide å komme videre fra spontane debatter til en reell utredning. Det skylder vi alle som før, nå og i fremtiden står i livets mest sårbare situasjoner.