I møte med russisk gråsonekrigføring sjøs er skylapper til svært begrenset hjelp

I møte med russisk gråsonekrigføring til sjøs er skylapper til svært begrenset hjelp, skriver Ina Holst-Pedersen Kvam. På bildet: Et estisk marinefartøy patruljerer i Østersjøen. Foto: Hendrik Osula, AP/NTB

Ved å demonstrere handlekraft signaliserer vi at det er mindre muligheter for å lykkes med fordekte sabotasjeaksjoner.

Med kabelbruddene i Østersjøen som bakteppe kritiserer Lars Gjesvik ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) mediene for «premature konklusjoner» om «påstått sabotasje» i et debattinnlegg i Aftenposten.

Faglig hule advarsler om «hybridkrig som altoppslukende forklaringsmodell» tjener liten analytisk hensikt utover å demonstrere behovet for mer kunnskap om maritim gråsonekrigføring.

Neppe tilstrekkelig empiri

Uhell som følger av røff sjø, utstyrsmangler og dårlig sjømannskap i grunne, maritime områder med høy aktivitet, forblir absolutt en troverdig forklaringsmodell for undersjøiske infrastrukturskader.

Det gjelder også i dagens sikkerhetspolitiske situasjon, som er karakterisert av beviselig høy sabotasjetrussel. Men tendensiøse henvisninger til én konkret ulykke i fattig kombinasjon med én generell statistikk danner neppe tilstrekkelig empiri for å sannsynliggjøre slike hypoteser på bekostning av andre.

Gjesviks bakenforliggende logikk, der dyster medieomtale tilsynelatende distraherer politisk oppmerksomhet fra «å sikre infrastrukturen mot uhell og sabotasje», inviterer til en relativt perpleks stråmanndebatt.

Sikrings- og overvåkingstiltak over og under bølgene er riktignok fremdeles fragmentert, men implementeringen og den operasjonelle driften skjermes naturligvis fra offentlighetens lys.

Mangelen på nyhetsdekning – foruten den pågående Nato-operasjonen «Baltic Sentry» og etableringen av et undersjøisk overvåkingssenter i alliansens maritime kommando – utelukker likevel ikke at arbeidet med å verne kritisk maritim infrastruktur er i full gang, etter flere tiår med grov neglisjering.

Foregår ikke i et vakuum

Denne snuoperasjonen er det gode grunner til. Medietrykket alene dimensjonerer få eller ingen av dem. Undersjøisk sabotasje foregår tross alt ikke i et vakuum, men komplementeres av omfattende destabiliseringskampanjer i alle andre domener samtidig.

Sikkerhets- og etterretningsmiljøenes evne til å opprettholde en fullgod, kontinuerlig situasjonsforståelse som gjør det mulig å identifisere avvik fra normaltilstand, er følgelig avgjørende.

Denne varslingen utgjør vår fremste forutsetning for at beslutningstagerne treffer rettidige og formålstjenlige tiltak som verner storsamfunnet mot aktører som ikke vil oss vel. I praksis krever dette omfattende bildebygging og bevegelseskontroll, ikke minst bording, inspeksjon og beslagleggelse for videre undersøkelser i faktiske skadetilfeller hvor det er skjellig grunn til sabotasjemistanke.

Skylapper er til begrenset hjelp

Disse operasjonene er det som kjent ikke nyhetsredaksjonene som beordrer. For myndighetene er et slikt sikkerhetsregime derimot strengt nødvendig, ikke for å «peke på Russland når noe går i stykker» og på den måten tillegge Kreml «større makt og innflytelse enn de reelt har», men tvert imot for å avkrefte trussel og trygge maritim aktivitet.

Varsling og etterforskning av skadetilfeller, uavhengig av om det skyldes uhell eller ikke, danner i tillegg en presedens med heldig avskrekkingseffekt.

Ved å demonstrere handlekraft signaliserer vi at det i utgangspunktet er mindre muligheter for å lykkes med fordekte sabotasjeaksjoner. Lykkelig ignoranse om trusselen som industri, forsvar og myndigheter vokter oss mot på tverrsektoriell vakt, er ikke lenger et alternativ.

I møte med russisk gråsonekrigføring og eskaleringsvilje til sjøs forblir skylapper til svært begrenset hjelp.