Idrettsgallaen 2026: Det vanskeligste hat tricket

Av alle de vanvittige prestasjonene Erling Braut Haaland har utført de siste årene, er kanskje utmerkelsene på årets Idrettsgalla noe av det aller vanskeligste å oppnå.

Det måtte en ubeseiret vei gjennom kvalifiseringen til VM for mennenes landslag til for at fotballen endelig skulle få spilte hovedrollen under norsk idretts egen festaften.

Forholdet mellom norsk fotball og Idrettsgallaen har i beste fall vært komplisert helt siden det årlige prisdrysset startet like etter årtusenskiftet.

Det har vært en utbredt følelse av at juryen aldri har verdsatt prestasjonene i nasjonens i særklasse største idrett så høyt som de egentlig har fortjent.

Det som har blitt prioritert har vært vinteridretter og alt Olympiatoppen ellers har vært involvert i, nesten uten unntak. Er inntrykket fotballen har hatt.

Om de har hatt et poeng, avhenger av øyet som ser. Men historien gir en antydning.

«Årets lag»-prisen fotballandslaget for menn vant lørdag kveld er unik. Som eksempel. Ingen mannlige fotballag har fått anerkjennelsen tidligere. Det er mulig det er både riktig og rettferdig, men det er uansett påfallende.

Landslaget for kvinner har vunnet to ganger.

Håndballen har til sammenligning tolv lagpriser i samme periode.

På et tidspunkt gikk det så langt at fotballen i praksis fikk nok og gikk snurt sin egen vei for å fokusere på egne utmerkelser, som Kniksenprisen.

Men de trivdes ikke så godt i eget selskap som de nok hadde trodd.

Og det skal alle parter være glade for.

Idrettsgallaen trenger fotballen. Men fotballen trenger jammen også Idrettsgallaen.

Fotballen fikk endelig som fortjent

En som har skjønt dette bedre enn de fleste heter Erling Braut Haaland.

Da Haaland ble kåret til årets mannlige utøver i 2023 stilte han derfor på direkten fra Manchester for å takke. Det var og er ikke dagligdags.

Signalet til resten av Idretts-Norge om gallaens relevans var uansett ikke til å ta feil av.

Verdensstjernen Erling Braut Haaland er mer villig til å stille opp og takke for en norsk idrettspris enn langrennsstjernen Petter Northug var det på toppen av sin karriere.

Men prisen han fikk var til de grader unntaket.

For Haaland var den gang eneste mannlige fotballspiller som har vunnet prisen gjennom 24 år.

Nå vant han den igjen. Og takket smilende fra Manchester, om enn i opptak
Blant kvinnene har det blitt én eneste pris til fotballen. Ada Stolsmo Hegerberg vant for 2017, året før hun ble kåret til årets spiller i verden, som eneste norske noensinne.

Årets trener har en eneste gang tidligere vært en fotballtrener. Både i 2011 og i år het vinneren Ståle Solbakken. Og det var like fortjent da som nå, selv om de fleste har glemt hvorfor han fikk prisen den gang.

Vi trenger ikke å fortsette.

Fotballen har furtet. Fotballen har endelig fått som fortjent.

Hat trick på hjemmebane

Selv i et år da Johannes Høsflot Klæbo gjorde noe så vanvittig som å vinne seks av seks gull under VM på hjemmebane, var det den ufattelige rekken med mål for Norge som likevel ga prisen til tidenes norske toppskårer.

Erling Braut Haaland fikk sin fortjente anerkjennelse kun for det han gjorde på hjemmebane.

2025 var nemlig et år da Haaland ikke vant noe med klubblaget Manchester City. Han ble heller ikke toppskårer i Premier League.

Det gjør dette året og denne prisen unik. Norge har aldri hatt en større internasjonal stjerne.

Men disse prisene gikk ikke til Haaland fra Manchester City, de gikk til Erling fra Bryne.

Det hat tricket Erling Braut Haaland skåret denne lørdagen på Hamar og hjemme i Manchester er det som kanskje satt lengst inne av alle de han har prestert.

Årets mannlige. Utøvernes pris. Årets lag.

Prisene på Idrettsgallaen understreket uansett at Norge er veldig godt på vei til å bli en sommeridrettsnasjon.

Det som ikke gikk til fotballen, endte hos golf, turn, skyting, badminton, friidrett og håndball.

Når ikke seks gull av seks mulige i et ski-VM er nok til noen priser, skal det ikke bli enklere fremover.

Hastig heder

En slik kveld gir mange ord, mange følelser og mange tanker, uansett om man deltar eller bare observerer.

Særlig når det ender med et øyeblikk som det Hederprisene,som symbolsk nok gikk til vinteridrettene, ga oss.

Den varme takketalen til Johannes Thingnes Bø ble fulgt opp av Therese Johaugs hilsen fra senga på fødeavdelingen - før det hele toppet seg med beskjeden på direkten om at hun akkurat hadde født.

Og Kjetil André Aamodt hadde plutselig fått en konkurrent til tittelen «Tidenes idrettsgalløyeblikk».

Og så er det jo fortsatt vanskelig å se en egentlig linje i utdelingen av disse hedersprisene.

Dette er jo det nærmeste man kommer en norsk idretts «hall of fame».

I fjor ble den gitt til fire mektige idrettsledere som tok norsk toppidrett inn i en ny tidsalder tilbake på 70-, 80- og 90-tallet.

To av dem hadde allerede gått bort før de fikk sin ære.

I stedet for å gi årets pris posthumt til Åge Hareide, kom det i stedet en slags total motreaksjon.

To utøvere som så vidt har rukket å legge opp fikk sin hyllest. To av nasjonens aller største gjennom tidene, må tillegges.

Det er ikke noe nytt. Kjetil André Aamodt la opp på direkten på scenen på Hamar i 2007 og ga oss et av tidenes gallaøyeblikk. Og fikk i samme sleng hedersprisen.

Men Johannes Thingnes Bø er den i særklasse yngste mannlige vinneren av hedersprisen på Idrettsgallaen.

Samtidig er Thingnes Bø en av dem man kunne mistenke at kan finne på å gjøre comeback, eksempelvis til VM på hjemmebane i 2029.

Det samme gjelder definitivt medpristaker Johaug. 2025 var hennes store comebackprosjekt. Hvem vet egentlig om det var det siste.

Tidenes første Idrettsgalla-baby med navnet Nils gjorde seg nok uansett fortjent til å være med å bestemme akkurat dét.

Man kan uansett ikke sette en nedre aldersgrense for hedersprisen eller innføre en slags karantene etter den aktive karrieren er over.

Men kanskje bør man sende en liten oppfordring til juryen om å puste litt dypere.

Ingen glemmer våre største idrettshelter selv om trikotene rekker å bli tørre før de får hedersprisen.

Kanskje ville det mest moderne likevel være å sette krav om at tidligere utøvere som skal ha hedersprisen først må ha deltatt i Mesternes mester. Ingen gjør jo comeback etter Mesternes mester.

En veldig dårlig kombinasjon

Jarl Magnus Riiber er fortsatt med i årets utgave av den godlynte idrettsrealityen.

Han er samtidig den som kom i særklasse dårligst ut av denne gallaen.

Tidenes beste kombinertløper har ikke OL-gull, men det er likevel litt vanskelig å skjønne hvorfor han ikke skulle vært med å dele hedersprisen med de to andre, etter at han la opp etter VM i Trondheim sist vinter.

I mange andre år og land ville jo også tre VM-gull på hjemmebane uansettkvalifisere til prisen som Årets mannlige.

Hans åpenhet rundt sykdomsproblemene som avsluttet karrieren for ham ville også gjort ham til en soleklar kandidat til årets forbilde.

I et annet år.

Ingen har noen gang fortjent prisen mer enn Camilla Herrem. Selv i fotballens store år.