Ikke alt trenger å gå etter Putins plan

Vladimir Putins slagord er enkelt: Vi knuser dere, uansett hvor dere er, dere har ingen sjanse utenom å kapitulere, skriver Karl Schlögel. Foto: Pavel Bednyakov/Reuters/NTB

Det er forbløffende hvor lang tid det har tatt Tyskland å innse hva man har å gjøre med når det dreier seg om Putins Russland.

Dette er talen Karl Schlögel holdt da han mottok den tyske bokhandler- og forleggerforeningens fredspris.

Å lære av Ukraina. Atferdsregler for motstand.

Det er særlig viktig for meg at denne prisen gir meg muligheten til å tale på dette historisk så betydningsfulle stedet; det er 75 år siden fredsprisen ble innstiftet, og akkurat nå, i dette øyeblikket, blir grensene for vår egen dømmekraft smertelig bevisst for oss gjennom den nye globale uordenen. Det mest uhyrlige skjer: Rett foran øynene våre blir ukrainske byer rammet av russiske raketter hver eneste dag, hver eneste natt, og Europa ser ut til å være ute av stand til eller uvillig til å beskytte dem. Vi var lamslåtte vitner til Hamas’ morderiske pogrom 7. oktober 2023 og til hvordan Gaza ble forvandlet til en slagmark med tusener på tusener av sivile ofre. Verden tar knapt notis av de apokalyptiske scenene som utspiller seg i borgerkrigen i Sudan.

Men hvor, om ikke her i Pauluskirken i Frankfurt, er stedet å snakke om veier ut av krigen og samtidig ta Walter Benjamins setning på alvor: «Den som ønsker fred, må snakke om krig? Eller i en eldre versjon: «Si vis pacem, para bellum [Om du ønsker fred, forbered deg på krig].»

Men så virker det som at mirakler likevel kan skje. Mirakelet med en våpenhvile i Gaza som kom over natten, et overveldende, forløsende øyeblikk som man bare kan håpe er et momentum som også fører til slutten på en annen krig: i Ukraina.

En som ser tilbake på tildelingene av fredsprisen – og dette lar seg enkelt gjøre med et klikk på nettsiden deres – kan ved første øyekast få inntrykk av at alt allerede er sagt om temaet krig og fred. Talene kan leses som en krønike over den intellektuelle tilstanden i etterkrigstidens Tyskland: I de første årene var alt fortsatt overskygget av verdenskrigen som nylig hadde tatt slutt og av katastrofen Tyskland hadde brakt over verden; selve stedet der prisen ble delt ut, hadde nettopp reist seg fra ruinene.

Når vi ser tilbake, blir det klart at de påfølgende tiårene på ingen måte var en idyllisk tid med fredelig sameksistens, men kald krig, terrorbalanse, den alltid nærværende følelsen av at verden når som helst kunne styrte ned i nukleær selvødeleggelse. Jernteppets fall og slutten på den kalde krigen førte ikke til historiens slutt i Europa, men til en tid hvor systemantagonismen forsvant og grunnene til den store militære konflikten mellom de to supermaktene virket overflødige. Samtidig hørte vi fra våkne observatører at krigene i det tidligere Jugoslavia viste at vi nærmet oss slutten på etterkrigstiden – noe som ble realitet gjennom den russiske okkupasjonen av Krym våren 2014 og – definitivt – kom til en avslutning da russiske tropper gikk til invasjon 24. februar 2022. Døren ble åpnet til en ny førkrigsperiode.

Forskningen om krigers opprinnelse og de kompliserte veiene til fred – få våpnene til å tie, få slutt på drepingen, gjøre aggressoren maktesløs, kanskje få til en fredsavtale som kan følges av forsoning – denne forskningen viser på en uendelig rik måte hva diplomati kan og ikke kan. Men den gir ingen oppskrifter som kan brukes for all tid, for historien gjentar seg ikke. Og så viser det seg at man, til tross for all kunnskapen, til tross for all erfaring fra tidligere generasjoner, likevel må begynne helt på nytt, og i dyp rådløshet famler man etter ord for å beskrive det som skjer foran øynene våre. Begrepene man brukte i forsøket på å fange opp de nye forholdene, viser seg å ikke passe. Stilt overfor det som skjer, mangler man ord. Det er mer enn bare en mangel på begreper eller evne til å formulere seg, det handler om at erfaringshorisonten man vokste opp med, har brutt sammen. Dermed blir alt man har fått med seg gjennom livet, satt under tvil, det synes å ha mistet sin verdi, ja, det ligger i ruiner.

Jeg kunne ikke forestille meg at Russland igjen skulle falle tilbake til tider som i mangt ligner på stalinismens praksis, som jeg viet mange år av mitt liv til å utforske. Jeg kunne ikke forestille meg at USA, et land jeg ble kjent med som student, skulle bli et sted der angsten for et autoritært regime utbredte seg. Tanken om at ting kunne gå galt også i Forbundsrepublikken, var helt fremmed for meg.

Men fremfor alt kunne jeg ikke se for meg at krigen, som for meg var noe jeg bare kjente fra TV eller dokumentarfilmer, kunne bli virkelighet i vårt nære naboskap. Men det er det som har skjedd. Og det står for meg som om det nå er vår tur – hvis jeg får uttrykke meg i kollektiv singularis – altså vi, en generasjon som er vant til og bortskjemt med fred, at det nå er vår tur til å tenke gjennom alt på nytt fra begynnelsen. Det er en slags oppsummering og prøve for en generasjon som har vært ufattelig heldig, og som nå knapt evner å ta farvel og innstille seg på krig i Europa og alt som det vil medføre.

For en befriende følelse det var å arbeide seg ut av den trange, delte verden under den kalde krigen og bevege seg over demarkasjonslinjen mellom øst og vest eller under jernteppet. Selv hadde jeg ikke familieforbindelser til Øst-Europa, men som en som hadde en far som tok del i krigen fra og med 1. september 1939, mesteparten av tiden på østfronten og i Ukraina, kom denne opplevelsen veldig tidlig. Jeg lærte tidlig at det utover delingen av Europa i øst og vest, i sosialisme og kapitalisme, fantes et annet, et tredje Europa, som ikke var identisk med dette, det tapte Sentral-Europa. Dermed begynte en oppdagelsesreise til et område som man på den tiden i etterkrigstidens Vest-Tyskland ikke var særlig interessert i, eller som for det meste bare fremsto i form av et fiendebilde.

Biografiske tilfeldigheter spiller alltid en avgjørende rolle: russiskundervisning på en bayersk internatskole, atmosfæren av tøvær og fredelig sameksistens i 1960-årene – først Jevgenij Jevtusjenkos dikt «Babij Jar» og Boris Pasternaks roman «Doktor Zhivago», men fremfor alt de varige inntrykkene fra tidligere reiser til Praha og det daværende Sovjetunionen. Takket være disse reisene ble Sentral- og Øst-Europa ikke bare en del av lesestoffet og den akademiske utdannelsen. Det ble også noe som hadde å gjøre med menneskene, landskapene og historiske åstedene jeg skulle beskjeftige meg med i studiene, og dette var lenge før Milan Kunderas berømte essay fra 1983 «Et kidnappet Vesterland eller Sentral-Europas tragedie»: Atmosfæren under Praha-våren, møtet og vennskapet med dissidentene og emigrantene, og tanken om at opposisjonsbevegelsene i øst og vest måtte finne hverandre over muren, kanskje til og med i en brobygging mellom intellektuelle og arbeidere.

Det mentale kartet over Europa hadde forandret seg allerede før den store grensen falt. I dissidentkretsene i Budapest, i Warszawa, Berlin og i Moskvas kjøkkener diskuterte man det som snart skulle munne ut i revolusjonene i Øst-Europa. Det var en engasjerende tid med undergrunnskontakter over grensen, nye ting å lese, oppdagelsen av sammenhenger som skapte et nytt kulturelt rom hinsides dikotomien i den delte verden. Det åpnet seg et historisk rom med en enorm språklig og kulturell mangfoldighet, som hadde gått tapt i krig, folkemord og fordrivelse. Man var alltid på reise i den dødelige sonen mellom Hitlers og Stalins rike, man beveget seg alltid i et rom med en dobbel opplevelse, hvor man lærte seg å forstå at det ikke fantes noen fluktmulighet, ingen mulighet til å unnslippe, den totale overlatthetens sted.

Utforskningen av dette rommet og bevisstgjøringen om dets historie ble snart etterfulgt av en transformasjon av det politiske landskapet, som med oppløsningen av Sovjetunionen ikke stoppet ved grensene til det siste multietniske imperiet. Men det var fortsatt en lang vei å gå før Ukraina oppnådde fullstendig uavhengighet og frihet.

Det krevde Majdan-revolusjonen og en krig for omsider å hente Ukraina frem fra periferien av en snever vestlig sentrert oppfatning. Ukraina sluttet å være terra incognita, en hvit flekk på kartet. Fra skjermen, reportasjene og flyktningene som kom til oss, ble Ukraina nærværende for oss som et stort og intrykksfullt land, et Europa i miniatyr, forbundet med verden gjennom tusenvis av tråder: det tusenårige Kyiv, Kharkiv, Odesa – en metropol i europeisk modernitet, hvor man fra den store trappen ned til havnen kunne overskue hele det 20. århundre. Lviv, Leopolis, Lwów, Lwow, Lemberg [historiske navn på dagens Lviv, med «løve» som stamme] – mer enn bare «Lille Wien», et kulturelt kildeområde for hele kontinentet. Ukraina som et prisme for alle europeiske erfaringer i «det ekstremes århundre»: åsted for revolusjoner, borgerkrig og verdenskrig, Holodomor og holocaust, og etter tiår med kamp endelig uavhengighet og frihet.

Men så kom Russlands okkupasjon av Krym. For over ti år siden, da jeg kom tilbake fra Kharkiv, Donetsk, Mariupol og Odesa, skrev jeg: «Vi vet ikke hvordan kampen om Ukraina vil ende; om de vil stå imot den russiske aggresjonen eller om de vil gi etter, om europeerne, Vesten, vil forsvare dem eller svikte dem; om Den europeiske union vil holde sammen eller falle fra hverandre. Bare dette er sikkert: Ukraina vil aldri mer forsvinne fra kartet i hodene våre.»

Putins Russland er fast bestemt på å fjerne det uavhengige og frie Ukraina fra kartet over Europa. Putin har åpent erklært dette og beviser dag etter dag at han mener alvor. Ingen ord kan beskrive ødeleggelsene. Det finnes ingen grusomheter som hans tropper ikke har begått. Ingenting og ingen har unngått å bli mål for droner og raketter: markedsplasser, boligområder, museer, sykehus, havneanlegg, jernbanestasjoner. Byer som var i ferd med å ta form – med nye flyplasser, transportårer, hoteller – blir bombet bakover i tid.

Byer er blitt til jaktområder der man ved hjelp av droner dreper mennesker. Etter at raketten treffer målet, kommer en fulltreffer på redningsmannskapet. De gigantiske industrianleggene fra den sosialistiske oppbyggingens tid blir lagt i ruiner, slik kirker, klostre og sanatorier blir det. Det som en gang var Ukrainas Ruhr-område, finnes ikke lenger. Om man ikke kan erobre landet, må det i det minste ødelegges, gjøres ubeboelig. Et nytt begrep gjør seg gjeldende: urbicid [av latin «urb» – by, og «occido» – drepe]. Det 21. århundres masseødeleggelser, sprengte demninger og broer, oversvømte landområder, svartjord-slettene som er brent og forurenset for generasjoner, etnisk rensing, titusenvis av barn som er bortført, de okkuperte områdene som en stor konsentrasjonsleir styrt av krigsherrer og kriminelle. Det onde som Putins Russland har brakt over Ukraina, har mange navn: imperialisme, revisjonisme, mafiastat, fascisme, rasjysme [fra «rasjyst», et ukrainsk nyord som brukes om okkupanten, satt sammen av «Rasja», en nedsettende betegnelse på Russland, og «fasjyst»]. Landets forbrytelser er dokumentert og lagret i et uendelig antall bilder i sanntid, og navnene på gjerningsmennene – enten de befinner seg ved fronten, i torturkjellere, i propaganda- og kommandostabene – vil ganske sikkert bli funnet.

Det er forbløffende hvor lang tid det har tatt Tyskland å innse hva man har å gjøre med når det dreier seg om Putins Russland. Uansett hva forklaringen kan ha vært – historisk avhengighet, kulturelle affiniteter, nostalgi og sentimentalitet, økonomiske interesser, også korrupsjon – dette er et vidt felt for historisk oppklaring og et selvoppgjør som ikke vil skåne noen. Det var mange Russlandversteher [ «en som forstår Russland», brukes nå mest nedsettende i Tyskland], men for få som forsto noe om Russland. Ellers ville de ha forklart oss hva som ventet oss, og at kategoriene man brukte for å forstå Putins imperium, snarere var et resultat av ønsketenkning og godtroenhet. Man ville innrømmet at man ikke var på høyde med denne formen av Det onde – uansett hvilket begrep for dette som ville bli utviklet.

Hvor mye enklere og mer behagelig var det ikke å gi Nato eller hele det kollektive Vesten skylden: Og ennå i dag pågår jakten for å finne en dypere mening i Putins politikk. Man peker på ydmykelse av den tidligere supermakten, frykt for omringning, behov for sikkerhet, kamp om anerkjennelse. Dette samsvarer med forestillingen om at man i en argumenterende diskurs med Putin kan rydde opp i misforståelser og forhandle frem ordninger.

Imidlertid har Putin selv fra begynnelsen av motbevist forestillingen om at han ville holde seg til argumenter eller overenskomster. Han har ganske enkelt veltet bordet der regelbundne forhandlinger og samtaler skulle foregå og med bravur erklært regelbruddet som et system, lenge før begrepet «disrupsjon» kom i omløp. Han var og er mesteren i eskaleringsdominans, i å etablere nøyaktig det konfliktnivået han ønsker, inkludert det velberegnede bruddet på atomvåpentabuet. Hans viktigste våpen er frykt, og hans virkelige talent ligger i å utnytte frykten. Han anser seg fremdeles som den ubestridte mester i å beherske spillets regler.

Men ikke alt trenger å gå etter Putins plan – lynkrigen mot Ukraina, erobringen av hovedstaden, seiersparaden på Khresjtsjatyk [hovedgaten] i Kyiv, omringningen av Kharkiv. Det gikk ikke etter planen. Siden han knapt klarer å bevege fronten til tross for hundretusener av falne og sårede, holder han seg til den forsvarsløse sivilbefolkningen. Hans slagord er enkelt: Vi knuser dere, uansett hvor dere er, dere har ingen sjanse utenom å kapitulere. I dette spillet er diplomati bare et middel for å vinne tid, som han tror vil virke i hans favør. De fremste tenkerne i hans omgangskrets sier det helt åpent: Vi skal knekke ryggraden på dere europeere.

Er det jeg sier, et uttrykk for russofobi? Det hører til repertoaret av skremselretotikk å diffamere kritikk av Putins regime som bakvaskelse av Russland. En slik retorikk rammer ikke meg, som siden ungdommen har vært betatt av russisk kultur og som hele livet har arbeidet for å formidle den. Det gjør meg virkelig veldig vondt når venner og kolleger i dag er i fare og blir drevet i eksil. Instrumentaliseringen av den russiske kulturens prestisje som «soft power» spiller ganske så sikkert en stor rolle i gjennomføringen av Putins imperiale ambisjoner – «Russkij Mir», den russiske verden uten grenser. Intimiderende retorikk og moralsk utpressing innebærer selvfølgelig også å diffamere den ukrainske ledelsen som nazister og å beskylde tyskerne for å være nazister. Bundeswehr blir stigmatisert som etterfølgeren til Wehrmacht, mens den russiske krigen mot Ukraina blir omskrevet som en fortsettelse av Den store fedrelandskrigen mot fascismen. Alle forbrytelser Russland har gjort seg skyldig i, blir uten videre lagt på ukrainerne – fra nedskytingen av passasjerflyet MH17 til drapene på gatene i Butsja.

Så absurd denne propagandaen enn fremstår, er den ikke uten virkning. Dette gjelder særlig i Tyskland, som av kjente grunner har en usikker selvforståelse og derfor er sårbar. Sammenlignet med dette virker propagandaen fra sovjettiden foreldet og nærmest harmløs. Her handler det ikke lenger om kontrasten mellom svart og hvitt, om skillet mellom sannhet og løgn, men om å oppløse selve skillet mellom sant og falskt etter mottoet: Alt er like sant, alt er like falskt, det gjelder å ødelegge grunnlaget for enhver dømmekraft. Den retter seg mot det innenlandske publikum, gjennom å skape fiendebilder og frykt for omringning, men også mot offentligheten utenfor den russiske verden.

Det er ingenting som ikke kan brukes for å undergrave troverdigheten og selvtilliten til vestlige samfunn. Det er ikke vanskelig å finne ut hvor åpne samfunn er mest sårbare og lettest å ramme – og hvor de kreftene som kan utnyttes, befinner seg. Selv evnen til selvkritikk og selvtvil, det største som de åpne samfunn har tilkjempet seg, blir brukt til å undergrave stabilitet og selvtillit.

Russland fremstiller seg selv som hjemstedet for en helt egen og i alle henseender overlegen sivilisasjon. Europa og Vesten, eller det man mener å forstå med det, blir hånet som svake og dekadente, og at deres tid er forbi. Denne stemmen mangler ikke gjenklang i en tidssituasjon da lesningen av [Oswald] Spenglers «Vestens undergang» igjen er i vinden. Samlet sett har alt dette en virkning. Krigen som Russland har brakt tilbake til Europa, føres ikke bare med militære midler, men som en krig om hodene, med stemninger, med frykt, med bebreidelser, med nostalgi eller som et fristende tilbud om å gå tilbake til business as usual.

Det er vanskelig å tilpasse seg den nye situasjonen; omgrupperingen av krefter og allianser i verden. Det betyr å ta farvel med en verden som har begynt å gå i oppløsning. Borte er vissheten om å kunne stole på USA slik vi har kjent dette landet siden Alexis de Tocquevilles «Om demokratiet i Amerika» eller fra den store amerikanske litteraturen; et USA som jeg fra mitt første besøk husker som et land uten frykt og med ytringsfrihet. Dette USA gjelder ikke lenger. Nå står Europa ikke lenger bare overfor fenomenet putinisme, men også overfor en amerikansk president som kaster alle forestillinger om stilltiende fungerende checks and balances og allianser over bord; en president som tvinger oss til å streke opp alle koordinater vi trodde var sikre på nytt. Europa står alene, helt overlatt til seg selv i en situasjon der alt er åpent.

I denne situasjonen har jeg begynt å lese de gamle tekstene på nytt, der de mest klarsynte hodene i 1930-årene forsøkte å forstå hva som var i ferd med å brygge seg sammen i Sentral-Europa. Igjen har jeg vendt tilbake til analysene og skriftene som var skrevet i eksil, enten det var i Paris, New York eller Weimar on the Pacific [henspiller på det tyske eksilmiljøet i Los Angeles etter Hitlers maktovertagelse]: Ernst Fraenkels «Doppelstaat», Franz Neumanns «Behemoth», Theodor W. Adornos og Max Horkheimers «Dialektik der Aufklärung». Så, med stalinismen for øye, har jeg også lest Hannah Arendts «Totalitarismens opprinnelse». Men uansett hvor forutsigende og nøyaktige disse analysene var, må vi nå, i vårt tidsskifte og med våre egne ord, begi oss på vei for å forstå det nye og farlige ved dagens situasjon.

Det er nyttig, ja uunnværlig, å ta lærdom av Ukrainas erfaringer. Ingen er mer interessert i fred enn ukrainerne. De vet at en aggressor som er fast bestemt på å oppnå sitt mål, ikke lar seg stoppe med ord. De er realistiske og kan ikke tillate seg å ha noen illusjoner. Fordi de ikke vil være ofre, kjemper de imot. De er forberedt på alt. De kjemper for barna sine, for familiene sine, for staten sin, de er villige til å dø for landet sitt. Det som andre steder bare er TV-bilder, er for dem en umiddelbar opplevelse.

Forsvaret ved fronten ville ikke være noe uten hæren av frivillige som står bak det. De har overlevd vinteren og har i uker, ja måneder, trosset den nattlige terroren fra droner og raketter. I går var de kanskje IT-eksperter, i dag styrer de droner. Finkjolen som kvinnene tar på seg når de går på teater eller konsert, uttrykker holdning, en holdning som man ikke lar seg frata selv i en unntakstilstand, og på treffstedene på byen henter unge mennesker kraft til å fortsette motstanden. I en postheroisk verden er de helter, uten å gjøre noe stort nummer ut av det. De holder kommunikasjonene i gang og dermed landet sitt sammen. Sirenene er bakgrunnsstøy i hverdagen deres, ikke bare prøvealarmer. De har lært å skille mellom droneangrep og angrep med ballistiske missiler. De hjelper oss å forberede oss på tiden etter vendepunktet. De lærer oss at det å forsvare landet sitt, ikke har noe med militarisme å gjøre. Soldater, og særlig kvinnelige soldater, blir respektert fordi alle vet at de er beredt til å gjøre sin plikt.

Ukrainas innbyggere, menn og kvinner, lærer oss at det som skjer, heter krig, ikke Ukraina-konflikten. De hjelper oss å forstå hvem vi har med å gjøre: et regime som ønsker å ødelegge Ukraina som en uavhengig stat og som hater Europa. De viser oss at det å komme angriperen i møte, bare øker angriperens appetitt på mer, og at ettergivenhet ikke fører til fred, men baner vei for krig.

Fordi de står i frontlinjen, vet de mer enn oss som fortsatt er trygge langt borte fra frontlinjene. Fordi de er prisgitt en overlegen fiende, må de være raskere og smartere enn ham. Ukrainerne, som gjerne mistenkes for nasjonalisme, viser oss at patriotisme heller ikke i det 21. århundre trenger være utdatert. Militært sett ligger de foran oss, fordi de ble tvunget til å kjempe på et tidspunkt da vi fortsatt kunne tillate oss å diskutere spørsmål om den evige fred. De har selv utviklet våpen som ble nektet dem på grunn av nøling eller frykt.

De er speilet vi ser oss selv i, og som minner oss om hva Europa en gang sto for og hvorfor det er verdt å forsvare. De roper til oss: Vær ikke redde, ikke fordi de ikke selv har følt redselen, men fordi de har overvunnet den. Forfatterne deres gjør sitt ytterste for å gi uttrykk for det som andre, langt borte, ikke har ord for. De har brakt det ukrainske språket ut i verden og skapt et litterært mirakel. Dikterne deres taler med dødelig alvor, noen har til og med betalt for det med livet. Presidenten deres er en mann som krever av sine landsmenn å akseptere sannheten, selv om han vet hvor bitter den er.

De er kjent med hva som kreves av en motstandskamp. De lærer europeerne hva som venter dem, hvis de ikke omsider forbereder seg på det verst tenkelige. De har erfart at i trusselsituasjoner må man ta beslutninger over natten som i rolige tider blir utsatt til dagen som kanskje aldri inntreffer. Stoisk ro er for dem en luksus de igjen kan tillate seg først når krigen er over. Å holde ut, å holde ut, til tross for den ubeskrivelige utmattelsen – det er verdighetens permanente revolusjon. La oss takke dem for vår fred, og de betaler en pris som ikke lar seg beregne i tall.

Det er dem og alle mennesker av god vilje vi først og fremst skylder takk. Og det er til dem vi også ønsker å sende en hilsen fra dette stedet – fra Pauluskirken i Frankfurt, stedet for den tyske enhets- og frihetsbevegelsen, i sin tid et hot spot for folkenes vår i Europa [det siktes til den tyske nasjonalforsamlingen som møttes i nettopp Paulskirche 1848-49, del av den revolusjonære bevegelsen i Europa som gjerne omtales som «folkenes vår»]. Det er en hilsen til forsvarerne av et fritt Ukraina, til mennene og kvinnene som tross alt fortsetter å jobbe, som bringer barna sine til skolen tross trusler, til innbyggerne i Kyiv som holder ut i metrostasjonen, til lokførerne som kjører togene sine punktlig fra Ivano-Frankivsk til Kharkiv.

For oss europeere gjelder det, så usannsynlig det enn kan høres ut: Å lære av Ukraina betyr å være fryktløs og tapper, og kanskje også å lære å seire.

Oversatt av Frode Barkved og Sven G. Holtsmark