2 hours ago
3
To nye rapporter viser at helsepersonell har for lite kunnskap om skeive. Flere skeive forteller at de selv må lære opp helsepersonell.
Publisert 05.02.2026 10:15
– Hver gang jeg skal møte en ny person i helsevesenet, er jeg litt redd for hva jeg møter.
Isaac Elstad Røssnes kjenner ofte på frykt når han skal inn døra på legekontoret.
Frykt for å hvordan han skal ta opp at han er transmann, og frykt for hvordan helsepersonell vil reagere.
Dette er han ikke alene om.
I to nye rapporter fra Universitetet i Oslo kommer det frem at tjenesteytere i helsesektoren mangler kunnskap om skeive.
Dette kommer frem i både en kartlegging av tjenesteyternes egne opplevelser, og en kartlegging av skeives erfaringer med å søke psykisk helsehjelp.
– Endrer stemningen
– Det at jeg er trans påvirker veldig mye av min fysiske og psykiske helse, så det vil alltid bli et tema som må tas opp. Frykten min er hvordan jeg skal ta det opp på best mulig måte, og hva responsen vil være, sier Isaac Røssnes.
– Det er ikke gitt at du er trygg som transperson.
Røssnes er ikke overrasket over resultatene fra kartleggingene.
For ham er det ikke noe nytt at helsevesenet har lite kunnskap om hvordan du skal møte skeive.
– Jeg må ofte lære opp helsepersonell. Når fokuset ikke lenger er på hva min opplevelse er, og jeg må gå i opplæringsmodus, så endrer det hele stemningen.
Usikkerheten vil for mange skeive kanskje aldri få slipp. Men mye kan likevel bli bedre, mener Røssnes.
– Drømmen er vel at du ikke skal måtte tvile. At det skal være tydelig at skeive er velkomne, og at helsevesenet har den kunnskapen som trengs.
Opp til den enkelte behandler
– Fra begge sider kommer det frem at tjenesteyterne mangler kunnskap. De skeive føler de blir møtt med lav kunnskap, og tjenesteyterne sier de er usikre på hva de skal gjøre, sier Jacob Evje, stipendiat ved UiO.
Han har vært med på å lage de to rapportene om LHBT-personer sine møter med psykisk helsevern.
Det er ikke universelt hvor mye du lærer om skeive fra universitetene, og det varierer innad i helsetjenesten om du har eksisterende retningslinjer tema.
– Det blir derfor opp til den enkelte behandler hvordan du skal møte skeive, sier han.
Særlig er det lite kunnskap om hvordan du skal behandle transpersoner.
– Her kan det godt være at behandler får papirer som ikke har navnet personen egentlig ønsker å bruke, eller at du ikke avklarer hvilke pronomen de foretrekker, sier Evje.
Mangler verktøy
– Vi vet at transpersoner som gruppe i Norge er særlig utsatt, og i altfor liten grad har tilgang på et likeverdig helsetilbud som andre, sier Marthe Holmedal Øvrum.
Øvrum er avdelingsleder for Rosa kompetanse, som tilbyr kompetanseheving om kjønns- og seksualitetsmangfold til ansatte i ulike tjenester som jobber med mennesker.
Problemet er ikke en mangel på godvilje blant ansatte i helsevesenet, understreker Øvrum.
Det ligger i at selve systemet i liten grad er lagt opp til at kjønn- og seksualitetsmangfold blir tematisert i stor nok grad, mener hun.
– De fleste som jobber med mennesker, enten det er psykologer, leger, helsesykepleiere eller lærere, ønsker å gjøre godt. De har gode intensjoner, men har ofte ikke fått de riktige verktøyene for å møte mangfoldet på en god måte, sier Øvrum.
– Det skulle vært mer integrert i grunnutdanningene, så du ikke er avhengige av at ildsjeler med en interesse for tematikken får det på agendaen.
– Jobber for å gjøre noe med
– Helsetjenestene våre skal være en trygg arena. Alle skal bli møtt med respekt, kunnskap og forståelse. Det gjelder uansett kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og seksuelle orientering, sier Karl Kristian Bekeng, statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet.
– Derfor er det vondt å høre om tilfeller der noen opplever det annerledes.
Bekeng legger til at den felles helsetjenesten skal bidra til en åpen og inkluderende kultur, hvor mangfoldet av kjønn og seksualiteter anerkjennes.
Dette skal være innarbeidet som en del av utdanningene innen helse- og sosialfag.
– I rammeplanen stilles det blant annet krav til at det skal gis kompetanse som sikrer likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet, sier Bekeng.
Han legger og til at tidligere rapporter har bekreftet at det er behov for mer kompetanse og kunnskap, og mindre variasjon i helsetilbudet til personer med kjønnsinkongruens.
Det er også laget en nasjonal faglig retningslinje for kjønnsinkongruens i Norge, som slår fast at anerkjennelse av kjønnsmangfold er et premiss for å gi forsvarlig helsehjelp.
– Dette jobber vi for å gjøre noe med. I løpet av de siste årene er det blant annet opprettet regionale behandlingstilbud. De skal bidra til å spre kunnskap og kompetanse regionalt og lokalt, og til å gi veiledning til sykehus og kommuner, forteller Bekeng.
– Psykisk helse er et prioritert område for denne regjeringen, og i regjeringens handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold er det et eget delmål om å bedre den psykiske helsen hos skeive.
English (US)