Influencereffekten

I det siste har Norge blitt rystet av en rekke debatter som dreier seg om «sterke meninger».

KrFU-leder Ingrid Olina Hovland havnet i hardt vær etter å ha snakket om sitt syn på abort i podkasten «Brutalt ærlig», ledet av influencer Jenny Huse.

På spørsmål om Hovland syntes at man burde beholde barnet også dersom man blir gravid etter en voldtekt, svarte hun bekreftende.

I etterkant har hun sagt at det handlet om hva hun selv ville gjort, noe som var langt fra tydelig.

Hovland har tidligere markert seg i NRK Debatten om såkalte tradwives, kvinner som vil dyrke en husmortilværelse.

Her sto hun sammen med Linn Therese Solheim, lederen for «Husmorhæren», mot et knippe eldre feminister, og argumenterte for at likestillingen hadde gått for langt.

En tredje debatt startet da redaktøren i Manifest Media, Magnus Marsdal, la ut en video som kritiserte Subjekt-redaktør Danby Choi for å hylle MAGA-organisatoren Charlie Kirk, som flere ganger har støttet opp om politisk vold.

Den kulminerte i en nokså spesiell utgave av «Debatten», viet i sin helhet til å debattere Choi.

REDAKTØR OG INFLUENCER: Danby Choi. Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Hva har debattene til felles – og hvorfor virker alt så tilskrudd og hysterisk? Abort, feminisme og Trumps USA er temaer som folk naturlig nok har ulike meninger om.

Men det er som om debattene vi får blir karikaturer, der show blir viktigere enn substans.

Grunnen er at dette er debatter skapt for en ny medievirkelighet, der sterke meninger har blitt valuta.

Det er en offentlighet der influencere har blitt opinionsledere.

I boken «Forført – den ufiltrerte historien om hvordan influencere fikk verden til å klikke» skriver jeg om en maktforskyvning i offentligheten.

De nye autoritetene er influencere – folk med store følgerskarer på sosiale medier og stor påvirkningskraft overfor disse.

Influencere får til to ting som både mediehus, eksperter og myndigheter sliter med: å fenge folks oppmerksomhet, og å få tillit.

Influencermodellen begynte med bloggere som laget personlige reklamer, og utviklet seg til en skog av kanaler, sjangre og inntjeningsmodeller.

Nøkkelen til suksess er å engasjere.

En influencer må lage innhold som folk klikker på – enten det er mote- eller treningstips, «brutalt ærlige» innblikk i eget liv, humor eller sterke meninger. Og hen må stadig finne på noe nytt.

Den viktigste kvaliteten i influenceroffentligheten er å være seg selv. Levd erfaring trumfer andre typer autoritet og kunnskap.

Privatliv, reklame, underholdning og meninger blandes til noe som selger.

«Husmorhæren» viste seg for eksempel ikke å være en bevegelse, men en nettside – som så fikk gratis reklame på NRK.

Å skape ståk og bråk på sosiale medier kan føre til medieoppslag, annonseklikk og abonnementsinntekter.

Om man ikke selv er en hissig meningsytrer, finnes en annen modell:

Podkaster og online-talkshow der folk med sterke meninger inviteres inn for «åpne samtaler», som kuttes ned til korte, oppsiktsvekkende videoer i sosiale medier.

POPULÆR: Podkasteren Wolfgang Wee.

Dette er for eksempel modellen til podkasterne Wolfgang Wee og Silje Schevig. Sistnevnte har blant annet invitert Holocaust-fornektere og vaksineskeptikere.

På Debatten fikk Schevig likevel stå fram som en forsvarer for nysgjerrighet og åpen debatt, mens motstanderne ble anklaget for å ville kneble.

Danby Choi, på sin side, prøvde i det lengste å unnvike en debatt om Charlie Kirks politiske syn, og sa han forsvarte «retten til å ytre seg» – som ingen hadde trukket i tvil.

At debatter om ytterliggående ideer snus til ytringsfrihetsdebatt, er et kjent mønster. Men påvirkningen fra influenseroffentligheten har forsterket dette. Her handler alt om person og om å skape blest:

Å være kontrær har blitt god butikk.

Det forklarer også den merkelige tomheten i debattene. Det starter med sterke meninger som kan (og bør) debatteres:

Kvinner bør ikke ta abort, likestillingen har gått for langt, Charlie Kirk var en forbilledlig politiker.

Når de som ytrer dem får motbør, dreier det seg straks over til om det er «lov å si». Man kan mistenke at det ofte ikke er så mye substans bak.

SKAPTE OVERSKRIFTER: KrFU-leder Ingrid Olina Hovland.

Akkurat det gjelder nok ikke KrFU-lederens syn på abort.

Men responsen er likevel typisk. Hovland svarer ikke med argumenter. KrF-leder Dag Inge Ulstein går hardt ut og forsvarer hennes «rett til å si det».

Det har riktignok kommet et opprop som krever Hovlands avgang – ikke fra politikere eller abortorganisasjoner, men, typisk nok, fra en rekke influencere, som ikke forstår eller bryr seg om politikkens spilleregler.

Ungdomspolitikere som slenger ut «brutalt ærlige» meninger, fjas om at «Donald Trump er kul», debattprogrammer som behandler TikTok-trender som dype samfunnsfenomener – det er utslag av en offentlighet der følgertall og likerklikk har blitt en kilde til autoritet.

«100.000.000 Fans Can’t Be Wrong» kalte bandet Bon Jovi samlealbumet de ga ut i 2004.

Jeg skulle ønske at flere tok et steg tilbake og tenkte at jo, det er mulig at de faktisk kan det:

Ta feil.

Hør VGs podkast Giæver & Gjengen!