Ingen garanti for at havvind-turbinene på Utsira Nord faktisk blir bygget

KOMMENTAR: På hengende håret ble Utsira Nord reddet. Men det er ingen garanti for at havvind-turbinene faktisk blir bygget.

Energiminister Terje Aasland skulle nok ha ønsket seg flere enn to søkere på Utsira Nord. Foto: Lise Åserud / NTB

Mandag klokken 12 gikk fristen ut for å søke om prosjektområder for flytende havvind i Utsira Nord.

Da ble det klart at de eneste to konsortiene som fremdeles er interesserte er Deepwind Offshore og EdF og Equinor og Vårgrønn.

12 av de konsortiene som i utgangspunktet meldte sin interesse for å være med i konkurransen, har trukket seg etter tur. Mye på grunn av for høye kostnader og lite lønnsomhet.

Støttetaket på 35 milliarder kroner tilsvarer en støtte på 145 øre/kWh over 15 år. Likevel mente mange at de 35 milliarder kronene regjeringen har sagt de vil gi i subsidier ikke er nok.

I en høring som ble avholdt i fjor høst om støtteordningen for de to første aktuelle områdene for flytende havvind på norsk sokkel, mente flere aktører at det ikke bør være noe tak på subsidier, og at støtten i tillegg må inflasjonsjusteres også etter produksjonsstart.

Det ville i tilfelle ha betydd flere titalls milliarder mer til bare Utsira Nord-prosjektet.

Konkurranse

Utsira Nord er delt i tre prosjektområder, hver beregnet til en vindpark på 500 MW.

Selskapene som nå har sagt de er interreserte vil få tildelt hvert sitt område. Energidepartementet sa tidligere i år at kun ett av de tre prosjektområdene vil motta statsstøtte. Derfor blir det til slutt en konkurranse om hvem av de tre som får statsstøtte. Det blir derfor en konkurranse til slutt, der det laveste budet vinner.

Tildeling av prosjektområder skal etter planen skje i løpet av det første halvåret i 2026, med en mulig auksjon om støtte i 2028/29.

De selskapene som ikke får statsstøtte, vil kunne søke om å få forlenget eneretten til prosjektområdet. Men da må de betale for det selv.

– Det er svært positivt at to grupperinger med solide aktører søker om å delta i konkurranse om flytende havvind i Utsira Nord, sa energiminister Terje Aasland i en pressemelding.

Men det er ingen tvil om at regjeringen hadde håpet at minst tre konsortier ville søke, for da hadde konkurransen om å levere inn det laveste budet blitt høyere.

På den annen side, hadde bare en søker stått igjen, hadde hele konkurransen rett og slett falt i fisk.

Lønnsomhet

Selv om det er to konsortier som nå har vist sin interesse, er det ingen garanti for at det faktisk blir en utbygging av flytende havvind på Utsira Nord. For det er ingen forpliktelser eller avgifter knyttet til denne arealinndelingen.

– En forutsetning for at prosjektet kan realiseres er at det er teknisk gjennomførbart og lønnsomt. Norge har gode forutsetninger for å lykkes innen havvind, men det er avgjørende at gjeldende rammebetingelser videreføres, og at det ikke skapes usikkerhet rundt dette, sa Equinors leder for fornybar energi i Norge, Siri Espedal Kindem, i en kommentar.

Hun sier videre at Norge har gode forutsetninger for å lykkes innen havvind, men at det er avgjørende at rammebetingelsene videreføres, og at det ikke skapes usikkerhet rundt disse. Altså at staten fortsetter å subsidiere disse prosjektene.

Nedskalering

I valgkampen ble det slengt ut påstander fra flere partier om at flytende havvind i Norge kommer til å bli lønnsomt i årene som kommer, som om dette var en vedtatt sannhet.

Men NVE har ved flere anledninger gjentatt at de ikke kan se at havvind i Norge kan bli lønnsomt uten betydelig økonomisk støtte.

De nedjusterte nylig sine forventninger for utbygging av havvind. For to år siden ventet NVE 29 TWh i 2040. Nå tror de det blir bare 10 terawattimer (TWh) norsk havvind i 2040. Regjeringens havvind-mål for 2040 tilsvarer en årlig produksjon på godt over 100 TWh.

Flytende havvind er i tillegg mye dyrere enn bunnfast havvind, så det er enda mindre sannsynlig at dette kan bli lønnsomt i Norge.

Ingen vet hvor mye dette vil koste, hvor mye statsstøtte dette vil kreve eller om det noen gang blir lønnsomt. Norske politikere har store forventninger til kostnadsreduksjoner for havvind. Men det kan de ikke vite.

Eventyret?

Gjentatte ganger de siste årene har Aasland kalt havvind-satsingen for «et industrieventyr».

I Stortinget før sommeren sa derimot statsminister Jonas Gahr Støre at «jeg tror havvind kommer til å være en del av fremtidens energiløsning. Jeg tror ikke det kommer til å være et eventyr».

Da Solberg-regjeringen og daværende olje- og energiminister Tina Bru (H) åpnet for utbygging av havvind på norsk sokkel i 2020, var planen først og fremst at det skulle skape et hjemmemarked for å sørge for at leverandørindustrien kunne utvikle ny teknologi.

Dette prosjektet har for regjeringen frem til i vår handlet om å skaffe mer kraft, ikke teknologiutvikling. Nå snakker derimot Aasland også om at området «skal bli en arena for å teste ut ny teknologi og nye løsninger som kan bringe kostnadene ved teknologien ned».

Mindre prosjekter

Da Equinors Hywind Tampen fikk Enova-støtte på 2,3 milliarder kroner i 2019, var begrunnelsen ikke utslippskutt eller mer kraftproduksjon. Det var å «bringe flytende havvind et steg nærmere kommersialisering». Først og fremst er dette et testmiljø for videre utvikling av flytende havvind.

«Skal vi lykkes med havvindsatsingen vår i en krevende tid kostnadsmessig, er det viktig å få frem mange ulike typer prosjekter og høste mest mulig erfaring innen denne teknologien, som Norge kan være premissleverandør for internasjonalt», sa energiminister Terje Aasland til E24 i mars.

Flytende havvind er umoden teknologi som norske leverandører kan teste og utvikle, for så å eksportere den til land. Får norske selskaper muligheten til å utvikle teknologien i mindre anlegg her hjemme, kan dette være en mulighet for norske leverandørbedrifter globalt.

At så få selskaper ønsker å ta risikoen med å bygge dette i Norge, selv med subsidier, burde si regjeringen noe om at strategien og målene for havvind i Norge burde endres.