Ingen skam å være same lenger

6. februar er samenes nasjonaldag og offisiell flaggdag i Norge. Det er økt interesse og økt bevissthet rundt det samiske. Samtidig er det slående at det å fremstå som same – å si høyt at man er samisk – fortsatt oppleves som et aktivt identitetsvalg.

Det å være norsk er derimot en normaltilstand. Det er ikke noe man trenger å forklare eller begrunne. Samisk identitet må derimot ofte synliggjøres, forsvares og legitimeres – hver gang den uttales. Hvorfor er det slik?

Svaret ligger ikke i nåtiden, men i historien.

Det er ikke mange år siden det å si at man var same var skambelagt. Fornorskningen, som ble vedtatt av Stortinget på 1800-tallet og gjennomført nesten frem til vår tid, hadde som mål å gjøre samer til nordmenn.

Det å være samisk telte ikke. Språk skulle bort, kultur skulle bort, identitet skulle erstattes. Resultatet var ikke bare språktap og kulturell marginalisering, men skam, taushet og fornektelse.

Resultatet av denne politikken var at mange samer fornektet sin bakgrunn – også jeg.

Da jeg for mange år siden møtte hun som senere skulle bli min kone, fornektet jeg i begynnelsen at jeg var same. Hun er norsk, fra Agder, men forsto at jeg skjulte en viktig del av meg selv. Ekteskapet med henne har vært en reise inn i det samiske. Å stå frem var ikke et spontant valg, men et langsomt, til tider smertefullt og bevisst brudd med en lang tradisjon av taushet.

Denne tausheten preger fortsatt mange familier. I arbeidet med fornorskningens ettervirkninger møter man igjen og igjen fortellinger om språk som ikke forsvant, men som ble lagt i dvale. Min eldste bror fornektet lenge sin sjøsamiske bakgrunn og innrømmet aldri at han kunne samisk. Først da han ble dement, begynte han å snakke samisk igjen. Han hadde aldri lært språket bort, aldri brukt det høyt i familien.

Dette er et mikrohistorisk bilde av en makrohistorisk prosess. Den sjøsamiske identiteten var ikke borte, men skjult. Etterkommerne sitter i dag igjen med fragmenter av en identitet som aldri ble fortalt og et savn over en kultur de aldri fikk ta del i.

I Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport er uretten fornorskingspolitikken påførte samer grundig dokumentert. I behandlingen av rapporten i 2024 ba Stortinget om unnskyldning for sin aktive rolle i politikken og erkjente ansvar for de omfattende konsekvensene den har hatt for både grupper og enkeltindivider.

Men selv om Stortinget har gitt sin unnskyldning, fortsetter et hardkjør mot det samiske i offentligheten. I kronikken Offerrollen bygger ingen fremtid for Finnmark bidrar politisk redaktør Fjellheim i Amedia Finnmark til å fremstille samer som et samfunnsproblem, særlig ved å knytte samiske rettighetskrav til forestillinger om utviklingsmotstand og politisk særinteresse.

Fjellheim hevder at samene har fått en «offerrolle» gjennom Sannhets- og forsoningskommisjonen, og at denne fortellingen nå brukes til å blokkere utvikling i Finnmark. Samiske rettighetskrav og identitetspolitikk fremstilles som konfronterende, bakstreverske og samfunnsskadelig. I stedet for å se fornorskningen som et reelt historisk ansvar for staten, omdefineres samer til hovedproblemet.

Når samer reduseres til en gruppe som «blokkerer utvikling», flyttes ansvaret for historiske overgrep bort fra staten og over på dem som bærer konsekvensene av politikken. I denne sammenhengen kan fremstillingen fungere som hets, fordi den legitimerer mistenkeliggjøring og negative stereotypier.

Nettopp fordi samisk kultur i dag er mer synlig, møter mange som sier «jeg er same», et sett av spørsmål: Hvor mange prosent same er du? Har du rein? Snakker du språket? Kan du joike? Er du ikke imot all utvikling?

Spørsmålene handler ikke bare om nysgjerrighet. De avslører fortsatt levende stereotypier: forestillingen om samen som reindriftsutøver på vidda, som en levning fra fortiden og som en politisk særinteresse. Samisk identitet låses til fortid og tradisjon og er vanskelig å forstå som noe moderne, mangfoldig og hverdagslig.

Men bildet er i ferd med å endre seg.

De siste tiårene har vi vært vitne til en tydelig samisk revitalisering. Etter generasjoner med språktap og taushet tas språket nå tilbake. Litteratur, film, musikk og kunst blomstrer. Stadig flere leter etter sine røtter og våger å si høyt hvem de er. De får sydd kofter og begynner å bære dem med stolthet, ofte for første gang i familien på flere generasjoner. Det som tidligere var forbundet med skam, blir nå et uttrykk for identitet.

Sporene etter fornorskningen sitter fortsatt dypt. En student fortalte meg at hun tok på seg kofta for første gang på samenes nasjonaldag. På bussen fikk hun en nedsettende kommentar slengt etter seg.

Det minner oss om at historien ikke er avsluttet. Men også om at stadig flere faktisk våger å være synlige, selv når synlighet fortsatt har en sosial kostnad.

Fornorskningen førte til tap, av språk, av kultur og av selvfølelse. Men fornyelsen handler om noe annet: å ta tilbake det som ble borte, ikke for å leve i fortiden, men for å kunne gå videre.

Det er kanskje dette som er den viktigste lærdommen: Identitet er ikke et museum. Den er et levende prosjekt.

Og når flere nå velger å stå frem som samiske, handler det om å skape rom for et mer mangfoldig Norge.

Lihkku beivviin!