Ingenting av dette er egentlig dugnader

KOMMENTAR: Siden pandemien har det gått inflasjon i bruken av dugnadsbegrepet, men ikke alt er egentlig en dugnad.

Foreldre bytter stadig flere dugnadsprodukter med hverandre. Foto: Anders Minge

I Norge er dugnad et gammelt begrep.

Ifølge Store norske leksikon er en dugnad frivillig, ubetalt arbeid, som blir gjort i et fellesskap. Det kan være en vårdugnad i borettslaget, loppemarked for foreninger og lag, å stå i kafeen under en håndballkamp eller fotballturnering og så videre.

Altså det som kommer av det gammelnorske ordet dugnaðr, som betyr hjelp eller støtte. Et sosialt fellesskap som arbeider sammen for å bidra til et idrettslag, et korps, en forening eller en form for sammenslutning. Noe handler om å tjene ekstra penger sammen, andre ting handler om å få til noe sammen.

Ifølge Norsk ordbok er dugnad «frivillig og vederlagsfri innsats (av naboer, foreningsmedlemmer eller lignende) for å få utført et bestemt arbeid».

Men vi er i ferd med å miste mye av dette. Dugnadsbegrepet blir mer og mer utvannet og misbrukt.

Kjøpe og selge

For er det virkelig en dugnad nå vi kjøper og selger hverandres produkter, mens det vi egentlig gjør er å betale mer i kontingent?

Under pandemien kunne ikke barn gå dør-til-dør med loddbøker og samle inn flasker, eller selge pølser og vafler under turneringer og kamper. Det handlet mer og mer om salgsdugnader på nett, og dette fenomenet har nå bitt seg fast i pengeinnsamlingen hos lagene og idretten.

Disse salgsdugnadene flommer over på Facebook, det sosiale mediet for oss voksne. For det er vi voksne som kjøper og selger disse tingene av hverandre. Vi selger til kollegaer og venner, som igjen kjøper av oss. Og besteforeldre må sponse alle gjennom å kjøpe produkter de kanskje ikke engang trenger. For hvor mange mikrofiberkluter og gratulasjonskort trenger man egentlig?

Og det er kommersielle selskaper som tjener på dette. På et enkelt Google-søk fikk jeg opp nesten 100 bedrifter som selger dugnadsprodukter, noen med stor fortjeneste.

I mange av tilfellene kunne vi like godt bare betalt inn pengene selv til foreningene og klubbene, for det er jo det dette ofte egentlig er. En økt kontingent for foreldrene.

At voksne bytter produkter seg imellom og betaler masse penger for produkter vi egentlig ikke trenger, skaper ikke fellesskap. Og det lærer ikke barna våre verdien av dette fellesskapet og det å bidra selv med en innsats.

Ofte blirt det de med aller minst det går ut over, de som ikke har mulighet til å hente lass med dopapir og tørkeruller. Eller å legge ut flere tusen kroner før dugnadssalget starter, som mange idrettslag driver med til tross for at det er i strid med Norges idrettsforbunds (NIF) regler.

Inflasjon

Det har også gått inflasjon i bruken av dugnadsbegrepet i politikken.

Under koronapandemien brukte norske helsemyndigheter begrepet «nasjonal dugnad» for å oppfordre til kollektive smitteverntiltak.

Det var ikke første gang politikerne (mis)brukte dette begrepet. Det hadde tidligere også blitt brukt av politikere om elbil-politikken, bompenger, NRK-lisensen, kutt i skolens læreplaner, økt storfekjøtt- og eggproduksjon og så videre.

Og etter at vi var med på hjemmesitte-dugnaden i pandemien, har de «nasjonale dugnadene» bare fortsatt.

Det finnes det mange eksempler på.

Politiske dugnader

I en tale til LO i fjor høst sa statsminister Jonas Gahr Støre om regjeringens arbeidsmarkedstiltak rettet mot de som står utenfor arbeidslivet, at «her har vi en stor dugnad å gjøre».

På Ap’s nettside om partiets klimapolitikk heter det at «unge og eldre, folk i byene og distrikter, industriarbeidere, folk i småbedrifter og offentlig sektor skal stille seg bak vår felles dugnad».

Energiminister Terje Aasland mente i fjor at kommunene, etter at de har fått det han kalte gode incentiver, må «bli med på en nasjonal dugnad for industriutvikling og klimaet» og si ja til mer vindkraft på land.

SVs stortingspolitiker Lars Haltbrekken sa nylig om de 23 milliardene staten har gitt i subsidier til havvind-prosjektet på Sørlige Nordsjø II, at «aktørene nå må ta sin del av dugnaden».

Støre har tidligere kalt planene regjeringen har for Norge om å bygge ut 30 GW havvind og kople dette til et nordsjønett for «en stor europeisk dugnad».

I dugnadens ånd er det også flere selskaper som gjerne vil ha en del av pengene i statskassa.

Blant annet har Bellona og fôr- og oppdrettsbransjen lansert løsninger som skal gi muligheter for det de kaller et grønt industrieventyr. Hvem som skal betale for dette og hvor mye det vil koste, var det umulig å si, men selskapene ville gjerne invitere regjeringen «til en felles dugnad» da de overleverte sin rapport til tidligere fiskeriminister Bjørnar Skjæran.

Ta dugnaden tilbake

Det er ikke sånn at alle dugnader i dag ikke handler om å skape fellesskap. Noen loddsalg og flaskeinnsamlinger er det jo ennå.

Men flere og flere «dugnader» handler i større grad om at mer penger skal samles inn fra den enkelte, og ikke om at man skal bidra med egeninnsats for at laget eller foreningen skal tjene penger.

Det er profitører som tjener penger på at vi kjøper hverandres produkter. Kommersielle selskaper kappes om å få mest mulig statsstøtte i dugnadens ånd. Og vi skal «kjøpe» en bestemt politikk fordi det er «en dugnad».

Men ingenting av dette er egentlig dugnader.

Både foreninger, lag og politikere bør derfor ha en diskusjon om hva en dugnad egentlig er, og hvilket samfunn vi blir dersom vi vanner eller visker ut den tradisjonelle norske dugnaden.