Inkludering skjer i arbeidslivet – ikke i et parallelt arbeidsliv

I kronikken «Vi kan ikke åpne nye dører med gamle nøkler» i Fædrelandsvennen 12. mars argumenterer direktør Onar Aanestad for at begrepet «ordinært arbeidsliv» er en barriere for inkludering.

Kronikken begynner som et innlegg om inkludering i arbeidslivet, men ender som et forsvar for et eget arbeidsliv ved siden av det.

Ambisjonen er god. Flere mennesker må få mulighet til å jobbe. Å få flere i arbeid er en av de viktigste oppgavene norsk arbeidsliv står overfor.

Leses kronikken nøyere, oppstår et paradoks.

Et parallelt arbeidsliv

Kronikken hevder at begrepet «ordinært arbeidsliv» fungerer som en sorteringsmaskin som stenger mennesker ute. Problemet er altså ikke først og fremst mangel på tilrettelegging, men selve forestillingen om hva et vanlig arbeidsliv er.

Men løsningen som presenteres, er ikke primært et mer inkluderende ordinært arbeidsliv. Den er flere arbeidsplasser i det som tidligere ble kalt skjermede virksomheter, i dag gjerne omtalt som inkluderingsbedrifter.

Der blir det utvilsomt gjort et viktig arbeid. Mange mennesker får struktur, fellesskap og meningsfulle oppgaver i hverdagen.

Vi bør samtidig være ærlige om hva dette er. Det er ikke inkludering i ordinært arbeidsliv. Det er et alternativ til det, et eget «ekstraordinært» arbeidsliv. Spørsmålet er derfor hvilke veier som faktisk fører mennesker inn i arbeid.

Hva sier forskningen?

De siste tiårene har forskningen på arbeidsinkludering blitt stadig tydeligere. Et gjennomgående funn i denne forskningen er at mennesker med redusert arbeidsevne lykkes best når de får arbeid i ordinære virksomheter kombinert med støtte og tilrettelegging der det trengs.

Metoder som Customized Employment, Supported Employment og Individuell jobbstøtte bygger nettopp på dette prinsippet, og er i dag blant de mest dokumenterte metodene i inkluderingsarbeidet, både i Norge og i andre land. Det handler om å hjelpe mennesker inn i ordinære jobber først og gi støtte der. Aller helst skal de hjelpes direkte inn i ordinært arbeidsliv, ikke via omveier.

Tidligere modeller var motsatt: Først skulle man trene i skjermede miljøer, deretter skulle det bli overgang til ordinært arbeid.

Erfaringene fra flere land viser at overgangen til ordinært arbeid fra skjermede tiltak ofte er lav. Tiltakene blir i praksis ofte et midlertidig eller permanent alternativ, ikke ei bru.

Et paradoks

Som Aanestad selv skriver i kronikken: «Når noe ikke virker, er ikke svaret å gjøre mer av det samme.» Det er et godt prinsipp. Inkluderingsbedrifter mottar betydelige offentlige midler nettopp fordi de skal bidra til overgang til ordinært arbeid. De er ment å være ei bru inn i arbeidslivet. Betyr dette at ambisjonen om overgang til ordinært arbeid ikke lenger står like sentralt?

Åpen

Da blir spørsmålet: Er målet med de offentlige midlene å gjøre brua over til arbeidslivet sterkere, eller å gjøre området utenfor «det ordinære arbeidslivet» større?

Den virkelige innovasjonen

I kronikken beskrives inkluderingsbedrifter som noen av de mest innovative arbeidsplassene vi har.

Den virkelige innovasjonen i inkluderingsarbeid handler imidlertid ikke først og fremst om å etablere egne arbeidsarenaer, men om organiseringen av arbeidet i ordinære virksomheter.

Når arbeidsgivere lærer å dele opp oppgaver, tilpasse stillinger og organisere arbeid på mer fleksible måter, åpnes det ordinære arbeidslivet for flere. Mentorstøtte kan styrke selvfølelse og sosial tilhørighet. Teknologi gjør det også mulig å tilrettelegge arbeid for mennesker med ulike funksjonsnivåer.

Innovasjonen ligger i å utvide og utvikle arbeidslivet slik at flere kan delta.

Når det lykkes, skjer inkluderingen der den betyr mest, i de samme fellesskapene som resten av arbeidslivet, ikke i egne systemer ved siden av.

Et grunnleggende spørsmål

Det er forståelig at organisasjoner som allerede driver egne arbeidsarenaer ser potensialet i å utvikle disse videre. Men dersom målet virkelig er inkludering, må vi stille et mer grunnleggende spørsmål: Skal ambisjonen være å bygge stadig bedre parallelle systemer, eller å utvikle metoder som kan gjøre det ordinære arbeidslivet mer tilgjengelig?

Hvis inkludering skal skje i arbeidslivet, må løsningene også finnes der.

Inkludering betyr ikke å bygge et eget «ekstraordinært» arbeidsliv.

Det betyr å åpne det ordinære.