Innrømmelser og irritasjon

Det var skiskytter Simon Kirkeeide som satte ord på noe ingen egentlig vil snakke om.

I hvert fall ingen som bare driver med langrenn.

Som normalt er det som skal til for å vinne skirenn.

Men på Beitostølen denne helgen var det plutselig helt annerledes – i nesten oppsiktsvekkende grad.

Skiskytter Kirkeeide hadde gått i mål – uten børse – på 10 kilometer fristil for menn til ledertid og sto og ventet på konkurrentene.

Da NRKs Ida Nysæter Rasch tilforlatelig stilte ham spørsmålet «Beefen mellom skiskyttere og langrennsløpere, hvordan er den?», er det ingen overdrivelse å si at Kirkeeide brukte tiden godt.

Svaret kan i beste fall kalles kontant.

«Skal jeg være helt ærlig? Mitt inntrykk er at langrennsløpere mener at skiskyttere ikke kan gå på ski. Det er så enkelt som det. Og det er selv om Johannes Thingnes Bø sannsynligvis har vært verdens beste skiløper uansett idrett de siste 15 årene, så mener enkelte at han ikke kan gå på ski. Så det er greit å få det svart på hvitt at det kan de.»

Boom, som det så fint heter.

Fra det store intet sto man plutselig midt i et gnistregn i gråværet på Beitostølen.

Langrennssporten hadde fått spenningen så mange hadde etterlyst. Fra en skiskytters breiale munn.

En Johannes har altså vært verdens beste langrennsløper de siste 15 årene – men ikke han vi har trodd.

«If you can’t join them, beat them»

Selv med søndagsfri etter to imponerende seiere på to dager for kongen selv, han med Klæbo til etternavn, så lå det i kortene hva som kom til å skje under mennenes renn over 10 km i fristil:

En imponerende seier til enda en imponerende landslagsløper med tre navn.

Slik skulle det altså overhodet ikke bli.

Ikke var det en landslagsløper, og Einar Hedegart har bare to navn. I tillegg er han regjerende norgesmester i fellesstart i skiskyting.

Et renn som i beste fall var ventet å skulle gi litt avklaring rundt hvem som skal få gå verdenscupen i langrenn før jul, ble i stedet noe helt annet.

Det var utklassing. Av han som for få uker siden ble regnet som skiskytter.

Nå skal han utfordre verdenseliten, hvilket i praksis vil si de andre norsmennene, under verdenscupåpningen i Ruka.

Det føltes som starten på noe nytt og spennende. Noe langrennssporten sårt trenger.

Langrennssportens trojanske hest

Den pirrende nerven i mannelangrenn kommer i øyeblikket ikke fra fryktinngydende utenlandske konkurrenter.

Russerne må minst vente enda et år på at Putin skal gi nasjonens langrennshelter en mulighet til å konkurrere internasjonalt.

Den eneste mulige utfordreren ellers kunne vært det svenske stjerneskuddet Alvar Myhlback, som sist vinter vant Vasaloppet i en alder av 19 år. Men han er på kanten med det etablerte Langrenns-Sverige og prioriterer sannsynligvis langløp også i OL-sesongen.

Tilbake står da suverene Klæbo mot resten av det norske landslaget.

Som er bra for medaljestatistikken i OL. Men ikke nødvendigvis for den mer tradisjonelle spenningen.

Da er det fascinerende å merke at en trojansk hest har sneket seg midt inn i sportens innerste sirkel.

Hvor det plutselig strømmer ut skiskyttere som er vel så gode i sporet som spesialistene selv.

Slikt provoserer langrennsleiren mer enn mange vil innrømme.

Selv om Andreas Fjorden Ree etter sin andreplass på Beitostølen gikk veldig langt i å sette ord på følelsene:

En irriterende outsider

Vel er Einar Hedegart per nå langrennsløper med stor L. Andreplassen i verdenscupen i Holmenkollen på senvinteren overbeviste ham om at medaljesjansene i det kommende OL er størst der.

Hva fremtiden videre bringer, holder stjerneskuddet åpent.

Men for landslagsløperne i langrenn er han uansett en irriterende outsider.

Han er en som minner dem på påstanden som har kommet med ujevne mellomrom gjennom mange år:

Hvis de beste skiskytterne legger fra seg børsa, er de også best i verden i skøyting.

Bjørndalen, Berger og Bø

Problemstillingen er nødvendigvis ikke ny. Unikumet Ole Einar Bjørndalen viste verden at det er mulig, da han som første skiskytter også vant et verdenscuprenn i langrenn.

Men da Bjørndalen skulle gi alle det endelige bevis, på 30-kilometeren i OL i Salt Lake City i 2002, ble hele rennet ødelagt av en gjennomdopet spansktysker ved navn Johann Mühlegg, som tidlig sprengte feltet på en måte som virket helt umenneskelig.

Det var den også.

Mens den svenske favoritt Per Elofsson i praksis fikk sin karriere ødelagt av forsøket på å følge Mühlegg, mistet Bjørndalen mest av alt muligheten til å bevise at kongen av skiskyting også er best i langrenn. Han tok sin revansj med å vinne fire OL-gull av fire mulige – i skiskyting.

Senere har Lars Berger blitt verdensmester både individuelt og i stafett uten børse, mens Ronny Hafsås har vunnet så vel langrennsåpningen på Beitostølen som to verdenscuprenn.

Men langrennssporten har ristet det av seg som flaks og tilfeldigheter.

Nå kan det kanskje være slutt.

Selv NRKs nye ekspert Pål Golberg virket så rystet av det han hadde sett at han nektet å erkjenne det åpenlyse.

«Jeg tror aldri Johannes Thingnes Bø ville vært i nærheten av å slå Einar i dag», konkluderte han kategorisk.

Einar Hedegart bare fortsatte å smile.

Einar skal til OL

For landslagssjef Eirik Myhr Nossum blir utfordringen fremover å bli tatt på alvor når han sier Hedegart ikke er sikret en OL-plass. Forutsatt at fremgangen fortsetter.

For påstanden fra Nossum om at det kreves «noen verdenscupseiere» for Hedegart for å komme til OL i Italia fungerer snart bare indremedisinsk – i beste fall.

Hedegart er en soleklar medaljekandidat sammen med han andre Johannes på 10 km og meget aktuell for tredjeetappen på stafetten.

På samme måte som Johannes Thingnes Bø ville vært det, hvis han i stedet for å legge opp hadde gitt oss svaret på spørsmålet vi kommer til å fortsette å gruble på fremover:

Har han faktisk også vært verdens beste langrennsløper de siste 15 årene?

De som virkelig trenger et svar, kan alltids ringe Simon Kirkeeide.