Integrering er ikke noe som bare skjer med deg

Men bildet blir ufullstendig dersom vi utelater en viktig del av integreringen: Den handler ikke bare om hva samfunnet stiller opp med. Den handler også om hva den enkelte selv gjør for å bli en del av fellesskapet.

Som medlem av Arbeiderpartiet mener jeg vi må klare å si begge deler samtidig. Vi skal ha et samfunn som stiller opp for folk. Vi skal gi mennesker mulighet til å lære norsk, komme i arbeid, ta utdanning og bygge et liv. Men vi må også kunne forvente innsats, deltakelse og vilje til å ta ansvar for eget liv.

Åpen

Å bli en del av et nytt samfunn krever mer enn å bli ønsket velkommen. Det krever at man lærer språket, forstår samfunnet man lever i, møter opp, deltar og gjør en innsats for å finne sin plass. Integrering er ikke noe som bare skjer med deg. Det er også noe du selv må bidra til.

MDG har rett i at språk læres best i møte med andre mennesker. Men det forutsetter også egeninnsats. Å lære norsk, forstå normer og delta i arbeidslivet er ikke urimelige krav. Det er tvert imot nøkkelen til frihet, selvstendighet og tilhørighet. Samfunnet kan åpne dører, men den enkelte må også være villig til å gå gjennom dem.

Det betyr ikke at systemet er uten ansvar. For mange møter fortsatt for mye byråkrati, for trege prosesser, dårlig godkjenning av utdanning og tiltak som ikke treffer godt nok. Det må vi gjøre noe med. Myndighetene har et klart ansvar for å rydde opp i det som hindrer folk i å komme videre.

Men det er fullt mulig å mene dette, og samtidig si at forventninger er viktige. Uten tydelige forventninger risikerer vi å svekke både motivasjon, tillit og fellesskap. Krav trenger ikke være harde eller kalde. De kan også være et uttrykk for at vi tror folk kan mestre, bidra og stå på egne bein.

Debatten må også være redelig. Å sette Arbeiderpartiets integreringspolitikk i samme bås som Fremskrittspartiet blir feil. Det er stor forskjell på en politikk som vil kombinere fellesskap, krav og muligheter, og en politikk som altfor ofte møter mennesker med annen bakgrunn med mistenksomhet.

Som tidligere flyktning, svart og norsk muslim, med over 38 års hverdagserfaring i Norge, vet jeg godt hvordan slike forskjeller oppleves. Mange som ligner på meg, kjenner tydelig når vi blir omtalt som en ressurs, og når vi blir omtalt som et problem. Derfor er det så viktig med en integreringspolitikk som både stiller krav og ser mennesket.

Integrering må være en toveis forpliktelse. Samfunnet skal stille opp med språk, utdanning, arbeid og muligheter. Den enkelte må møte disse mulighetene med innsats, ansvar og vilje til å delta. Å kreve sin plass handler ikke bare om hva man har rett på. Det handler også om å ta eierskap til eget liv i et nytt land.

Hvis vi gjør integrering til noe som bare handler om systemets ansvar, gjør vi mennesker en bjørnetjeneste. De fleste ønsker å bidra, jobbe og høre til. Da må vi både legge til rette for det og være tydelige på at integrering også krever noe av den enkelte.

Et sterkt fellesskap bygges ikke bare ved at folk blir inkludert. Det bygges ved at folk deltar.