Ja, det er faktisk kontroversielt å ikke ta stilling mot folkemord

Det er harde ord, men hvordan har vi hjerte til å være stille? Som foreldre er det umulig å ikke se sitt eget barn i hvert eneste barn fra Gaza. Det knuser hjertet å være vitne til alle som får frastjålet barndommen sin til et folkemord. Man vil bare gjøre alt i sin makt for å beskytte barna.

Det er dessverre en holdning mange har om at: «jeg er bare en dråpe i havet, og min stemme kan ikke forandre noe». Hvis alle tenkte sånn, da hadde ingen vært en stemme for de som roper etter hjelp. Det har blitt satt i gang mange gode initiativ for markeringer og demonstrasjoner for fred i Gaza over hele Norge.

Det er godt å se alle som støtter det, og vi er heldigvis mange som gjør noe. Om det er å dele innlegg, støtte hjelpeorganisasjoner, skrive under på opprop, delta på markeringer - hva som helst som viser at man står opp for at lidelsene i Gaza må ta slutt. Men så er det mange som synes det er vanskelig å engasjere seg av frykt for å si noe feil eller fordi at de tenker at de ikke har nok kunnskap.

Flere sier at de ikke tar standpunkt fordi det er en vanskelig konflikt. Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet. Hvor vanskelig kan det være å forsvare det? Det har vært kampanjer for å prøve ikke gjøre det kontroversielt å stille seg bak budskap som er hentet fra FNs menneskerettigheter og FNs barnekonvensjon. Wasim Zahid som er en kjent lege, forfatter og folkeopplyser delte noen tanker til meg som er på sin plass.

Han sier: «Det er en litt lavthengende frukt å si at det er galt å drepe barn. Jeg har ikke mye sympati med folk som må dyttes litt i for å tørre å si det. Det er på tide med sterkere lut, det er på tide med utestemme. Vi må alle kunne si at alle stater som ikke gjør noe aktivt for å stoppe Israel er medskyldige i folkemord. At så lenge Norge og andre ikke sanksjonerer Israel, så støtter de faktisk Israels barnedrap. Det er dette som er sannheten. Det er DETTE som det ikke bør være kontroversielt å si.»

Han har helt rett. Vi har hatt silkehansker på alt for lenge. Vi må ikke være redde for å heve stemmen vår, eller tro at vi som enkeltmenneske ikke utgjør en forskjell. Vi må være bevisst vårt ansvar. Ikke bare nå, i forhold til denne situasjonen, men mot alle former for vold og menneskerettighetsbrudd vi er vitne til.

Vi kan ikke lukke øynene for virkeligheten. Tenk hvis det var deg og meg. Din og min familie. Våre barn. Og verden bare så på. Eller lukket øynene. Det hadde gitt oss håp og troen på menneskeheten å vite at det er mennesker i verden som ser oss som likeverdige, og prøver alt de kan for å hjelpe.

Jeg må ærlig si at jeg lurer på hvordan enkelte mennesker klarer å tie? Eller i verste fall ikke bry seg? Bare les ordene jeg bærer på dette skiltet, og vit at det ikke er for sent å bruke stemmen sin.