Ja, statlig støtte må til for å klare det grønne skiftet

KRONIKK: Det snakkes om tilkarringsindustri og subsidiekappløp. Det eneste kappløpet vi deltar i dreier seg om samfunnssikkerhet, klimakutt, verdiskaping og fremtidsrettede jobber.

Eramet i Sauda er viktig industri, men hva med klimautslippene? Statlig støtte må til for å få fart på grønn omstilling, skriver Kåre Bjarte Bjelland i Eramet. Foto: Pål Christensen

Hvor er Norge akkurat nå?

• Det er usikkerhet om hvordan priser på fornybar energi vil utvikle seg i årene framover.
• Tempoet i arbeidet med å redusere klimautslippene er for lavt.
• Vi skaper ikke de verdiene vi trenger for å drifte Velferds-Norge; oljefondet sponser hver eneste nordmann med ca. 100.000,- kroner i 2025, ifølge revidert nasjonalbudsjett.

Det positive er at det jobbes hardt på mange fronter for å møte disse utfordringene, men de fleste initiativene støter på motstand: «Dette er ikke lønnsomt». «Vi kan ikke subsidiere slike tiltak’ «og «Markedet må styre».

Da er mitt spørsmål: Kan de samme markedsmekanismene som har fått oss opp i uføret med energimangel, klimaproblemer og en oljedominert næringsstruktur hjelpe oss gjennom det grønne skiftet?

Eller er det kanskje sånn at dette er et så stort og komplisert løft at det kreves en unntakstilstand, der subsidier heller omtales som incentiver, for å få fart på utviklingen og gjenvinne en tilstand der ‘markedet’ gjør den nytten det skal og kan?

Industrien er en del av løsningen

Norge har verdensledende markedsposisjoner innenfor en rekke industribransjer som leverer innsatsfaktorer for den globale energi- og klimaomstillingen, blant annet aluminium, silisium og manganlegeringer.

I tillegg bidrar vi til å redusere Vestens avhengighet av å importere kritiske råmaterialer fra Kina og andre land i en geopolitisk urolig tid med økt fokus på forsvar, sikkerhet og beredskap.

Ressurseffektive prosesser og bruk av fornybar kraft gjør at de globale utslippene økes dersom våre metaller og materialer erstattes av produkter fra konkurrenter i andre verdensdeler. Vi ser at både Kina, USA og EU støtter sin industri, og i et slikt perspektiv handler ‘subsidier’ om å sikre konkurransedyktighet og like rammevilkår som man kan få andre steder.

Hva er prisen om vi mislykkes?

Energitilgang: Hva koster det norske husholdninger og næringsaktører dersom vi ikke har tilstrekkelige mengder med fornybar energi til konkurransedyktige priser?

Klimautslipp: Utgifter knyttet til CO 2 -avgifter og kvotekjøp er én ting, det vil gjøre det tøft for industrien å stå imot konkurransen fra land som har mindre strenge klimareguleringer enn her hjemme, men hva med kostnadene som følger av klimaendringene og tiltak for å forebygge disse?

Verdiskapning: Vår næringsstruktur er sterkt preget av olje- og gassvirksomheten med høy sysselsetting og inntekter som har løftet velstandsnivået i Norge kraftig. Energien fra norsk sokkel trengs også i mange år framover, men hva skjer dersom vi ikke evner å ta vare på eksisterende og
skape ny industri for å opprettholde verdiskapningen som trengs for å drifte Norge i framtida?

Et modig mål

«Det betyr ikke noe hva vi gjør her i Norge, vi er jo så små». Er det sånn? Vi har jo et modig mål om å bygge framtidsrettede kompetansemiljøer som kan ta norskutviklet teknologi med seg ut i verden og bidra til energiomstilling og klimautslippsreduksjon også utover våre egne grenser. Dette har også potensial til å bli et nytt ben å stå på for norsk næringsliv.

• Vi har 100 års erfaring omsatt til teknologiske løsninger, høy kompetanse og effektive arbeidsformer.
• Vi har store økonomiske ressurser.
• Og har vi ikke samtidig et ekstra moralsk ansvar når vi vet hvordan nasjonalformuen er opptjent?

Havvind, landvind, vannkraft, solenergi, energieffektivisering, hydrogen, ammoniakk, batterier, CCS og CCU – ikke vet jeg hva som står i fasiten når vi skriver 2050, men vi har ikke privilegiet det er å vente og se. Vi må få gang på ting.

Det grønne skiftet krever også et skift i rammevilkår og støtteordninger. Vi må møte denne omstillingen sammen – industrien, myndigheter og kunnskapsmiljøer – og sørge for at det som ikke er lønnsomt i dag blir lønnsomt i fremtiden. Børen er for tung til at noen kan bære den alene.