Ja, vi trenger et lobbyregister på Stortinget – nå!

Meninger
Debattinnlegg

I Norge lever vi i et åpent og opplyst samfunn. Det gjelder bare ikke for hvem som driver lobbyvirksomhet overfor våre folkevalgte. Det kan ikke fortsette.

Dag Idar Tryggestad

leder Norsk Journalistlag

REGISTRERE LOBBYISME: Norge må følge etter Finland og Sverige, skriver kronikkforfatteren. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Mandag 17. november kl. 11:46

Debatten om et lobbyregister har fått fornyet aktualitet.

I kjølvannet av flere innlegg i mediene er spørsmålet igjen satt på dagsorden: Bør Norge få et nasjonalt register som viser hvem som forsøker å påvirke våre folkevalgte?

Behovet er åpenbart. Flere fremhever nå at et svakt parlamentarisk flertall og skiftende allianser gjør lobbyvirksomhet både mer betydningsfull og vanskeligere å følge i denne stortingsperioden.

Lobbyisme er en grunnleggende demokratisk rettighet. Politikere skal lytte til ulike interesser – fra næringsliv og organisasjoner til fagbevegelse og sivilsamfunn.

Men i motsetning til mange andre land, vet vi i Norge lite om hvem som faktisk påvirker hvem. Dermed vet vi heller ikke hvem som egentlig styrer politikken.

Les også: Europarådets korrupsjonsgranskere kritiserer Norge

Dette har også fått forskningsmessig oppmerksomhet:

Tilstandsanalyse av det norske demokratiet peker på at fraværet av et nasjonalt lobbyregister trekker ned Norges samlede skår for «lik innflytelse og makt».

Når påvirkning skjer uten innsyn, svekkes den reelle demokratideltagelsen.

Et offentlig lobbyregister som viser hvem som oppsøker beslutningstagere på Stortinget, vil styrke både innbyggernes og pressens mulighet til å føre kontroll med makten.

Mer åpenhet om påvirkning gir større tillit til politiske prosesser – og tillit er demokratiets viktigste kapital.

Åpenhet forebygger dessuten korrupsjon og for tette bånd mellom politikere og særinteresser. Likevel har Stortinget gang på gang stemt ned forslag om å utrede et lobbyregister.

Både Europarådets antikorrupsjonsorgan (GRECO) og parlamentarikerforsamling (PACE) samt OECD har kritisert Norge for manglende åpenhet om lobbyvirksomhet og politisk påvirkning.

De har anbefalt norske myndigheter å regulere lobbyisme – slik mange andre land og EU-parlamentet allerede har gjort.

I dag har omtrent halvparten av OECD-landene etablert lobbyregistre.

Finland gikk foran som første nordiske land med et nasjonalt register i drift fra 1. januar 2024.

Sverige følger etter, og et ekspertutvalg der anbefaler et tilsvarende system.

Og Norge?

Vi har fortsatt ingen plan.

Mens Stortinget nøler, handler kommunene.

Både Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har vurdert lokale lobbyregistre.

På oppdrag fra KS har advokatfirmaet Lund & Co (2022) utredet hvordan kommuner allerede i dag kan etablere et åpenhetsregister innenfor gjeldende lovverk.

Utredningen konkluderer med at det både er praktisk mulig og juridisk forsvarlig – uten å true personvernet.

Det burde inspirere nasjonale myndigheter.

Stortingets utredningsseksjon beskrev i et perspektivnotat (2024) hvordan andre europeiske land regulerer lobbyvirksomhet.

I Tyskland, Irland og Finland gjelder registreringsplikt bare for påvirkningsarbeid av et visst omfang – ikke for vanlige borgere som tar kontakt med politikere i personlige saker.

Kommunikasjonen må også være av et visst omfang før plikten oppstår.

Et tilsvarende unntak i Norge vil bevare en lav terskel for politisk deltagelse, samtidig som det sikrer innsyn i profesjonell påvirkning.

Les også: Hvor demokratisk er det norske demokratiet?

Norsk Journalistlag – sammen med andre presseorganisasjoner, Kommunikasjonsforeningen og Transparency International Norge – har tidligere foreslått en enkel og lite byråkratisk modell, bygget på dagens besøksregistrering på Stortinget.

Et vanlig motargument har vært at lobbyvirksomheten da vil flytte seg til uformelle arenaer.

Løsningen er enkel: La det være innholdet i påvirkningsaktiviteten, ikke stedet, som avgjør registreringsplikten.

Det innebærer at det er den som bedriver lobbyvirksomhet som selv må registrere aktiviteten.
Slik gjør de fleste europeiske land det – og det fungerer.

Vi har nok kunnskap.
Vi har erfaringer og gode eksempler å lære av.
Vi har fått tydelige internasjonale anbefalinger.
Vi har lokale piloter som viser at det lar seg gjøre.

Så hva venter vi på?

Åpenhet koster lite, men gir mye.

NÅ er det på tide at Norge, landet som liker å se seg selv som verdensmester i åpenhet, faktisk lever opp til eget selvbilde.