Jarle Mong er en av mange konservative som går baklengs inn i historien. Det kan ikke stå uimotsagt

GJESTEKOMMENTAR: Jarle Mong er en av mange konservative som går baklengs inn i historien. Det kan ikke stå uimotsagt.

Natasja Askelund er svært kritisk til det hun kaller Jarle Mongs «eventyrverden». Foto: Jarle Aasland

Første juledag uttalte Jarle Mong seg i et intervju i Stavanger Aftenblad om drager, prinser og kvinner og barn som må reddes ut av flammehavet. Mongs eventyrverden føyer seg inn i rekken med drømmende husmødre i forklær som ønsker seg rike menn som forsørger dem, og naive Krf-ere som innbiller seg at morshjertet er større enn virkningen av å ha blitt voldtatt.

Felles for dem alle er at de lever privilegerte rosenrøde (kristen) liv der de synes og mener en masse om hvordan de ville ha gjort ditt og datt, samtidig som de fritar seg selv fra den brutale virkeligheten de forventer alle andre skal forholde seg til.

Den middelalderske verden Jarle Mong drømmer om, er en verden der flammene fra en vill, farlig drage fort kan grille prinsene levende inni rustningen sin.

«Dugnad-sex»

For Mong innrømmer at han ikke er den tøffe mannen han drømmer om å være. Han er usikker på om han faktisk hadde reddet ut barna sine fra flammehavet, og han gjemmer seg i feighet bak en stein mens mennene han ser opp til, spiller paintball.

Samtidig lar han kona si både lese kartet og kjøre bilen når de er ute på tur. Mandigheten hans er derimot av brumle-, brumle-, røske-seg-i-balla-patetiske slag, der han i bloggen forteller at han i dugnadsånden både humrer av Hugh Grant, lar være å sovne på teateret, og løfter bord og hagebenker for sin kone; for som han sier: «happy wife, happy life». For dette forventer han «dugnadssex» i retur når han dukker fram fra bak steinen sin.

Vi andre, vi som lever i forhold med menn som både kan gråte, elske teater, være dypt og inderlig takknemlige for at barna ble reddet fra både flammehav og biler der sjåføren sitter med nesa i GPS-en, i stedet for å se på veien, vi som har menn som både kan bygge en terrasse og bake bursdagskake, vi som har menn vi synes er attraktive og vil ha sex med helt frivillig enten de har båret hagebenker eller ikke, vi som kan kjempe hardt og heftig for dem og det vi elsker, og slår ned både drager og menn med giftige sverd med bare nevene, tastaturet og et modig hjerte, vi er ikke villige til å gi fra oss friheten vår.

For mye oppmerksomhet?

Kanskje får Jarle Mong for mye oppmerksomhet? Kanskje burde vi overse hans evinnelige utspill der han setter «ting på spissen», som han selv sier. At han ikke er verdt å bry seg med. Men dessverre er ikke Mong alene. Han er en av mange konservative stemmer som går baklengs inn i historien. Det kan ikke stå uimotsagt.

Kvinner har i altfor mange år hørt på uartikulerte grynt fra menn som tror vi må ligge med dem for å bli styreledere. Kvinner har altfor mange ganger sendt mobilene oss imellom mens vi har fnist av lite imponerende «dickpics». Kvinner har altfor mange ganger tatt «hånd i hanke» og sendt skjelvende redde menn til legen.

Kvinner har altfor mange ganger både forsørget familien, laget jul, vasket hus og passet på menn som ikke klarte å arbeide eller redde familien fra brann eller drage. Kvinner har kjempet altfor lenge for å forklare at ingen har rett på sex, og ingen har plikt til å ha det.

Det er på underlig vis kommet til en forståelse for at «alt var bedre før». Da menn var menn og kvinner var kvinner. Ideen om at likestillingen, mulighetene vi har fått som både menn og kvinner, har gjort livet verre for folk, er mildt sagt underlig.

Var alt bedre før?

Hvordan hadde den mannen det på 50-tallet som gikk på jobb hver eneste dag uten å mestre oppgavene sine? Den mannen som ble mobbet av arbeidskameratene sine? Han som gruet seg hver eneste kveld for å gå på arbeid neste dag? Han som ikke klarte det? Han som var redd for drager og aller helst ville bygge dukkehus til datteren sin, og bake cupcakes til bursdagen? Den mannen som ikke fylte ut Mongs mannsideal?

Hvordan hadde den kvinnen det på 50-tallet som hatet husarbeid? Som interesserte seg midt på ryggen for strikking og sylting? Hun som var heftig opptatt av politikk og økonomi? Hun som hadde en mann som støttet henne, elsket henne, men som helst ville være hjemme og passe barna? Den kvinnen som var tøffere enn mannen sin, hun som verken var redd drager eller brann?

Alt var ikke bedre før, ikke for alle, ikke over alt. Det finnes få drager å kjempe mot. De fleste av oss slipper å løpe inn i brennende hus for å redde barna våre. Men noen må. Noen kjemper mot krig og sult. Noen klarer ikke å redde barna sine mot bomberegnet. Noen har ikke mat til holsultne mager. Noen klarer ikke verne døtrene sine mot soldater som voldtar og myrder.

Mot dette trenger vi modige kvinner og menn. Mennesker som kjemper for fellesskapet, for sterke kvinner, pysete menn, vi trenger noen som løper inn i flammene for å redde barna våre, vi trenger noen som bærer dem varsomt på armen.

Vi trenger også Jarle Mong på laget. Det er greit at du gjemmer deg bak en stein fordi du er redd. Du trenger ikke drepe dragen helt alene.