– Jeg ble kalt inn på Mona Juuls kontor

1 hour ago 2

Flere partier krever nå gransking av «privatarkivet» til Terje Rød-Larsen.

Midtøsten-forsker Hilde Henriksen Waage har allerede prøvd å få tak i dokumentene i over 20 år.

Nå forteller hun VG hvordan hun opplevde at UD satte en stopper for jakten.

Hun sier også at hun personlig ble kalt inn på Mona Juuls kontor da Juul var statssekretær i UD, og fikk beskjed om at hennes kritiske forskningsprosjekt måtte stanses, av hensyn til Norges rolle i fredsprosessen.

– Måten disse menneskene har jobbet på over et helt liv, det overrasker meg ikke, sier Waage til VG i dag.

Som en av landets fremste Midtøsten-forskere har hun lenge rettet kritisk søkelys mot Norges rolle.

– UD har i alle år beskyttet dette viktige nettverket for Norge, for å beskytte bildet av dette unike landet med dette unike ekteparet som nærmest på egen hånd har skapt fred i Midtøsten. Det har gjort det som senere har skjedd mulig, mener hun.

Hilde Henriksen Waage

På midten av 90-tallet landes Osloavtalen. Historien om ekteparet Terje Rød-Larsen og Mona Juuls rolle i arbeidet har blitt gjenstand for film og Broadway-teater, sistnevnte finansiert av Jeffrey Epstein.

– Det var så arrogant

I 1998 starter Waage arbeidet med et forskningsprosjekt for UD. Hun sier det skal ha to deler: Hvordan Norge ble involvert i fredsprosessen i Midtøsten og en evaluering av Oslo-prosessen.

Hun har så vidt startet arbeidet da hun får en telefon fra Mona Juul, forteller Waage.

– Hun spurte meg hvordan jeg kunne gjøre dette uten å snakke med henne og Terje på forhånd. Da hadde jeg ikke skrevet et eneste ord enda. Det var så arrogant og nedlatende. Skal jeg klarere min historiske forskning med Mona Juul og Terje Rød-Larsen? spør hun retorisk.

Waage mener uansett ikke ekteparet er de viktigste å snakke med i arbeidet med den første rapporten, selv om hun planlegger å ta kontakt med dem senere:

– Det er Thorvald Stoltenberg som har jobbet for å lage Oslo-kanalen helt fra slutten av 70-tallet, og det er han som får Gro Harlem Brundtland til å godkjenne forhandlingene i Norge.

Samme år som hun leverer rapporten, sier Waage at det skjer noe som sjokkerer henne.

Noe hun aldri har fortalt om, før nå.

Møtet hos Mona Juul

Mona Juul er da statssekretær i Utenriksdepartementet, og Thorbjørn Jagland er utenriksminister. Waage er klar til å starte del to av arbeidet.

– Men våren 2000 blir jeg innkalt til Mona Juul på hennes kontor. Der blir jeg fortalt av Mona Juul at av hensyn til Norges rolle i fredsprosessen i Midtøsten, får jeg ikke lov til å fortsette min evaluering.

Hun forlater UD sint og i tårer, forteller hun.

Waage kan ikke dokumentere at møtet fant sted: Det er ord mot ord, påpeker hun. Derfor har hun heller ikke fortalt om det før.

– Alle jeg jobbet med i Prio på den tiden, og de som jeg gråt, bannet og svertet om dette til, vet at det ikke er løgn.

VG har kontaktet Dan Smith, som var direktør i Prio den gang.

– Jeg var ikke på møtet med Mona Juul, men jeg snakket mye med Hilde på den tiden. Jeg husker at hun fortalte om det, og at Mona Juul hadde sagt at det ikke ville bli gitt midler til den andre rapporten, sier han til VG.

Både Jagland og Rød-Larsen var kritiske til deler av rapporten som ble lansert i 2001.

Til tross for Mona Juul-møtet fikk Waage jobben med rapport to. Selv sier hun at det var på grunn av politisk press fra Høyres Kåre Willoch.

VG har forelagt det Waage forteller til UD, som per nå ikke har noen kommentar. Mona Juuls advokat, Thomas Skjelbred, skriver:

– Min klient er nå først og fremst opptatt av å bidra med sin kunnskap ovenfor Økokrim som etterforsker saken, og sin arbeidsgiver i Utenriksdepartementet. Min klient står i en ekstremt krevende situasjon, både med etterforskningen og den voldsomme medieoppmerksomheten, og hennes fokus nå må være på det – og ikke forhold som ligger 30 år tilbake i tid.

Advokat Thomas Skjelbred

Juul er i dag siktet for grov korrupsjon av Økokrim etter avsløringer om sin og ektemannen Rød-Larsens relasjon til seksualforbryter Jeffrey Epstein. Rød-Larsen er siktet for medvirkning. Økokrim har også siktet Thorbjørn Jagland for grov korrupsjon.

I 2001 går Waage i gang med sine undersøkelser til del to. Da oppdager hun at det mangler dokumenter i hver eneste mappe fra da Oslo-prosessen pågikk.

Ni måneder, fra januar til september 1993, mangler helt i UDs arkiver, ifølge Waage.

– Jeg tenkte at det var merkelig. UDs egen arkivar lette rundt i arkiver og på kontorer og sa at de sikkert var feilarkivert, men de fant ingen dokumenter.

Jakter dokumentene

Hun leverer forskningsrapporten i 2004. Der konkluderer hun blant annet med at de norske forhandlerne lot seg bruke som redskap av Israel i forhandlingene.

– Norge jobbet på lag med Israel – ikke fordi de var så proisraelske, men fordi Israel var den mektige aktøren. Og hvis du skulle spille en rolle og være lille Norge, må du spille på lag med den sterke aktøren. Det er helt ødeleggende for eventyrfortellingen som er skapt om Norges rolle, sier Waage om sin egen rapport.

Det var daværende statssekretær Vidar Helgesen (H) som sørget for at rapporten ble offentliggjort, noe det hadde vært uenighet om i UD.

– Jeg tror det var veldig stor interesse av å holde den originale versjonen av Osloprosessen i live. Jeg må si at jeg ikke skjønner hvorfor man skal være redd for alternative perspektiver. Det er ingenting i rapporten som undergraver innsatsen, men den realitetsorienterer, sier Helgesen.

Først året etter, i 2005, forstår Waage at dokumentene faktisk er mulige å oppdrive: Da gir tidligere NRK-journalist Odd Karsten Tveit ut boken «Krig og diplomati». Der siterer han fra en rekke dokumenter som ikke finnes i UDs arkiver, ifølge Waage.

VG avslørte senere at han fikk tildelt 1,15 millioner kroner fra UDs kulturbudsjett samtidig som han skrev boken, for å lage en dokumentarfilm om Oslo-prosessen.

Nå er det ikke lenger bare Waage som etterlyser dokumentene: Daværende riksarkivar Jon Herstad skriver en kronikk med tittelen «hvor er dokumentene», og UD begynner også å lete.

De ber Terje Rød-Larsen, Mona Juul og Jan Egeland om å returnere det de måtte ha av papirer hjemme hos seg. Men Mona Juul sier at hun ikke har dokumenter som skulle vært i UDs arkiv.

– Egeland leverte inn det han hadde av dokumenter med en gang. Jeg vil understreke at han er av et helt annet kaliber, og ikke del av den lille klubben på samme måte, legger Waage til.

– Helt utrolig

Riksarkivaren henvender seg også direkte til Terje Rød-Larsen, og ber om å få dokumentene han sitter på. Rød-Larsen vedgår i sitt svarbrev at han har et «omfattende privatarkiv» fra de årene han har jobbet med problemstillinger i Midtøsten, med materiale fra forhandlingene i Norge.

Men han vil ikke dele det med Riksarkivet:

«Jeg har med interesse merket meg uttalelser fra enkelte norske historikere, UD-tjenestemenn og Riksarkivaren selv, uten at noen av disse har kommunisert med meg. Dette har ikke bidratt til det tillitsforhold som er en nødvendig forutsetning ved donering av et privatarkiv som omfatter notatet fra følsomme samtaler med bla. nålevende politikere og diplomater fra en rekke land».

Han sier at han heller vil donere dokumentene sine til et anerkjent arkiv i utlandet.

Les hele Rød-Larsens svar til Riksarkivaren

«Jeg har mottatt ditt brev av 29.03.2006. Jeg har også med interesse notert meg den offentlige meningsutveksling i Norge omkring eventuelt arkivmateriale fra den såkalte Oslo-prosessen, hvor mitt navn har vært hyppig referert til.

Jeg har fra alle de år jeg har arbeidet med problemstillinger i Midtøsten et omfattende privatarkiv, med materiale fra forhandlingene i Norge. Jeg minner i denne sammenheng om at disse ble tilrettelagt av Fafo som et prosjekt ved forskningsstiftelsen, finansiert av UD. Logistikk og det meste av kommunikasjon mellom partene ble organisert av Fafo, også i perioden mellom møtene i Norge. Med ytterst få unntak var denne kommunikasjonen muntlig. I egenskap av Fafos daglige leder og leder for forhandlingsprosjektet sto jeg selv for denne samhandlingen med partene, og den nødvendige orientering til og samordning med UDs ledelse. Det var etter ønske fra partene at de hemmelige forhandlingene skulle organiseres av Fafo, bla. for å unngå de rapporterings- og arkiveringsrutiner som offentlige byråkratier er bundet av.

Jeg har med interesse merket meg uttalelser fra enkelte norske historikere, UD-tjenestemenn og Riksarkivaren selv, uten at noen av disse har kommunisert med meg. Dette har ikke bidratt til det tillitsforhold som er en nødvendig forutsetning ved donering av et privatarkiv som omfatter notatet fra følsomme samtaler med bla. nålevende politikere og diplomater fra en rekke land.

På denne bakgrunn vil jeg donere mitt privatarkiv til et internasjonalt anerkjent arkiv i utlandet».

Skriver Terje Rød-Larsen til Riksarkivaren 09.05.2006.

VG har fått korrespondansen mellom Rød-Larsen og Riksarkivet av Frp, som har fått innsyn i den. Kontrollkomitéleder Per-Willy Amundsen beskriver svaret som «arrogant».

– Det er jo helt utrolig at man ikke har delt dette. I den grad det lar seg gjøre for oss å få tak i de dokumentene, ser jeg det som naturlig at det blir en del av grunnlaget for den eksterne granskingskommisjonen som skal settes ned av Stortinget, sier han til VG.

Per-Willy Amundsen (Frp)

Leder av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité

– Har fått de største toppjobbene

Så stopper dokument-jakten opp i UD: Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre sier via sin pressetalsperson til Dag og Tid i 2006 at UD ikke mangler noen dokumenter i sine arkiver. Det samme skjer i 2012.

Nå sier Støre til VG at det er hans klare holdning at dokumentene burde være hjemme i norske arkiver, og at han ikke husker å ha vært personlig involvert i saken. Nasjonalarkivet sier de aldri har lagt saken helt bort.

Waage mener at Terje Rød-Larsen, Mona Juul og Thorbjørn Jagland ikke ønsker at informasjon som kan rokke ved glansbildet av Oslo-prosessen skal komme ut.

– Det er Oslo-prosessen som ga dem den rollen og den statusen de har hatt. Rød-Larsen og Mona Juul har fått de største toppjobbene i norsk diplomati og internasjonale organisasjoner helt siden 90-tallet, blant annet i IPI. Dette skjer til tross for at det allerede da hadde blitt avdekket flere skandaler rundt dette ekteparet, sier Waage.

Tidligere skandaler

Riksrevisjonen gransket i 2020 Norges pengestøtte til tankesmien IPI, som Terje Rød-Larsen tidligere ledet. De fikk 130 millioner kroner fra norske UD til sitt arbeid mellom 1997 og 2018. UD fikk sterk kritikk, fordi de ifølge Riksrevisjonen ikke kontrollerte hvordan IPI brukte pengene, brøt reglene for saksbehandling og ikke tok habilitetsspørsmålet på alvor.
Rød-Larsen måtte trekke seg som statsråd i 1996 etter et aksjekjøp med gevinst som ikke var innrapportert til skattemyndighetene. Han fikk en bot på 50.000 kroner fra Økokrim.
Rød-Larsen og Juul mottok også 100.000 dollar i en pris fra Shimon Peres-senteret i Israel for deres innsats i Oslo-avtalen i 1999, uten å opplyse om det til UD. Juul ga senere tilbake pengene, men Terje Rød-Larsen beholdt dem. Da de fikk prisen var begge ansatt i UD, som hadde bevilget penger til Peres-senteret.

Elden: Vil bli gjort tilgjengelig

Rød-Larsens advokat John Christian Elden skriver i en e-post til VG at sist gang Rød-Larsen var offentlig tjenestemann med arkivplikt var i forrige årtusen.

– Han ledet Oslo-prosessen som Fafo-leder. Han rapporterte fortløpende til utenriksminister Holst, som er den som eventuelt har laget notater som skal arkiveres. Rød-Larsen har noen av sine egne notater, men selvsagt intet fullverdig arkiv. Det befinner seg eventuelt i UD.

John Christian Elden

– Om noen offentlig komité eller utvalg ønsker å høre hans versjon av Oslo-avtalen med tilhørende notater, skal vi gjøre det som er mulig for å få det til. Han er stolt over det lille Norge fikk til her.

Han legger til at Terje Rød-Larsen ønsker å bidra til at alt materiale han selv besitter og som kan ha relevans for Oslo‑prosessen, blir bevart for fremtiden.

– Det er begrenset hva han har av slikt materiale, men det han har vil bli gjort tilgjengelig for Nasjonalarkivet så snart det praktisk lar seg gjennomføre. Materialet vil deretter kunne digitaliseres og arkiveres av Nasjonalarkivet i tråd med gjeldende rutiner.

VG har også kontaktet Jaglands advokat i forbindelse med saken, men foreløpig ikke fått svar.

Read Entire Article