Jeg blir kvalm av meg selv

Palestinere flykter fra det nordlige Gaza. «Vi aner ikke hvor vi skal dra», forteller en venn av innleggsforfatteren. Foto: Abdel Kareem Hana, AP/NTB

Aldri før i vår levetid har behovet for tydelig og modig lederskap vært større enn det er nå – høsten 2025.

Jeg ligger i sengen og snakker med en venninne i Gaza. Ser boblen på venstre side av skjermen på mobilen. Den spretter opp og ned mens hun skriver. Så forsvinner den. I et minutt eller to, før hun unnskylder at nettet er dårlig.

«Jeg gleder meg til å se deg på al Deira ved havet, som i gamle dager», sier hun.

Jeg scroller litt opp i samtalen mens jeg ser boblen hoppe frem og tilbake, før den forsvinner. Ser en samtale fra mars i fjor. Da hun ba meg lage en «go fund me» for henne, slik at hun kunne betale seg ut av Gaza via Egypt. Jeg ser jeg har sendt henne det samme svaret som jeg har sendt til så altfor mange: at jeg ikke kan. Jeg blir kvalm av meg selv.

Fordi jeg ikke klarte å velge blant alle de som spurte, og jeg kunne ikke lage hundrevis. Hun kom seg aldri ut. Og selv om det ikke er min feil, så føles det sånn.

Jeg vet at vi ikke kommer til å møtes på al Deira. For det er ikke noe al Deira mer.

Det finnes ingen svar

I lunsjen i dag ringte en annen venn fra Gaza. Sammen med sine tre barn og kone, på en videosamtale som brøt og brøt. «De bomber», sa han. «De bomber hele tiden, og vi aner ikke hvor vi skal dra. Nå har vi gått helt til Gaza by og skal videre sørover. Hvis vi overlever.»

Sønnen hans på åtte hadde et håndkle knyttet over hodet og smilte, slik han alltid gjør. De har ikke telt, og det er tolvte gangen de flykter. I sommer gikk ungene tre dager uten annet enn vann og litt brød på deling. Nå går de samme barna 4 mil sørover til fots med alt de eier på ryggen. I det samme området ligger skarpskyttere klare, og bombene går konstant av.

En tredje samtale jeg har hatt i dag, er med en av dem som kom seg ut. Familien har vært i Egypt i halvannet år. Det er ikke mulig for dem å bli der, og de får ikke jobb. De planlegger nå å dra til Europa, via Tyrkia, med båt over til Hellas.

«Nei, ikke gjør det», sier jeg.

«Neivel, hva foreslår du da», svarer han. Jeg har ingen svar. Det finnes ingen svar. Det finnes ingen rettferdighet.

FN har erklært at Israel begår folkemord, leser jeg. Og hører jeg. I hele dag. Jeg gir egentlig fullstendig blanke i hva noen som helst erklærer og skriver og mener. Inkludert meg selv. For det hjelper ingen.

Vi skriver og skriver og pasifiseres ved å bruke timer på sosiale medier. Et hjerte på Facebook hjelper ingen.

Innelåst som kveg

Hundretusenvis av mennesker er slaktet. Sykehusene er bombet. Hjemmene er jevnet med jorden. Folk drepes i matkøer hvor de står innelåst som kveg mens høyreekstreme amerikanere passer på israelere som dreper dem, som om de er med i et videospill. I fjor spiste hundene seg fete på menneskelik i gatene. Nå er det ikke hunder igjen.

Selvfølgelig er det folkemord! Det har det vært så lenge! Og alle bevisene på det har vi fått trykket inn i vår privilegerte tilværelse igjen og igjen og igjen.

Jeg vil ikke lese flere rapporter, delta i flere diskusjoner, se enda en runde med tåkeprat fra statskanalen om hvorfor en folkemordsstat skal få synge seg inn i norske hjem, eller høre én eneste tafatt politiker til komme med vage bekymringer for det som nå skjer rett foran øynene våre.

Gaza utslettes! Gaza forsvinner! Det eneste som hjelper nå, er handling. Det er ikke så mye tid igjen. Kast den for Guds skyld ikke bort på flere rapporter og debatter! Bare vær så snill og stans dette. Det kan ikke skje. Det må ikke skje. Det må bare ikke skje!

Modig lederskap

Norske myndigheter må nå bruke alle de politiske virkemidlene de har i verktøykassen sin for å stanse Israel før det er for sent for alltid. De må ta initiativ til å gjøre dette sammen med andre stater innad i Europa som har vist seg å være handlekraftige, eksempelvis Spania.

Gro Harlem Brundtland sa om norsk boikott av apartheidregimet i Sør-Afrika i 1987 at det var behov for å lede an selv om andre land ikke fulgte etter.

Aldri før i vår levetid har behovet for tydelig og modig lederskap vært større enn det er nå – høsten 2025.

Hanne Lossius har tidligere jobbet som lege på Gaza og Vestbredden. En versjon av teksten ble først postet på hennes Facebook-side.