Jeg drakk for å flykte fra problemene – og gjorde dem større

9 hours ago 1

Alkohol lovet meg lindring, styrke og fellesskap. I stedet tok den friheten, språket og selvrespekten. Dette er ikke historien om rus, men om ufrihet.

Jeg drakk ikke for å ødelegge livet mitt. Jeg drakk for å få det til å fungere.

For å bli lykkelig. For å kjenne glede. For å våge å ta plass blant andre mennesker. For å roe sorg, dempe uro, skape søvn. For å orke hverdagen, kravene, forventningene, både mine egne og andres.

Hver gang med en hensikt. Hver gang med et håp. Og hver gang med samme resultat.

Alkoholen svarte aldri på det den ble spurt om. Den ga meg det motsatte.

Jeg drakk for å bli sosial – og ble selvopptatt. Jeg drakk for å bli trygg – og ble redd. Jeg drakk for å slappe av – og fikk skjelvinger. Jeg drakk for å kjenne styrke – og opplevde svakhet. Jeg drakk for å flykte fra problemene – og gjorde dem større.

Slik ble livet gradvis innsnevret. Ikke brått, men nesten umerkelig. Friheten forsvant ikke én dag, den ble spist opp i små porsjoner. Jeg tilpasset meg rusens rytme, planla rundt den, forsvarte den. Til slutt var det ikke lenger jeg som brukte alkoholen. Det var den som brukte meg.

Å være slave handler ikke om lenker. Det handler om tap av valg.

Når du må drikke for å fungere, er valget borte. Når rusen blir løsningen på alt, er den samtidig årsaken til alt. Du lever i en sirkel der lindringen alltid ligger rett foran deg – men aldri varer.

I ettertid har jeg forstått at alkoholen ikke var mitt egentlige problem. Den var mitt språk. Mitt forsøk på å regulere følelser, møte verden, tåle meg selv. Men språket var falskt. Det sa én ting og betydde noe helt annet.

Derfor måtte historien skrives et annet sted. På kroppen.

Teksten jeg bærer, er ikke en advarsel. Den er et minne. Et vitnesbyrd om hva alkoholen tok, og hva den aldri ga. Den minner meg på hvorfor jeg ikke kan forhandle med rusen. For slaver forhandler ikke. De må bryte seg fri.

I dag lever jeg et annet liv. Ikke et perfekt liv. Ikke et problemfritt liv. Men et liv der sorg får være sorg, glede får være ekte, og søvn kommer uten løfter om noe i retur.

Jeg er ikke redd for å kalle det jeg levde for slaveri. For det er først når vi bruker de rette ordene, at friheten blir mulig.