Jeg elsker jul. Og jeg kan knapt vente med at den er over.

Julelys, mørke, et håp om at et snøkorn skal treffe kinnet ditt. Du som skal lage ribbe på julaften for første gang, og du som syns en Grandiosa holder i massevis. Du som nok en gang har forsøkt deg på svibler i huset, helt til øynene, nesa, halsen eller huden tvinger deg til å kaste dem ut. Igjen.

Uansett hvilket forhold du har til jul, så er jula her. Det er ikke bare lydene som pakkes inn i vatt, vi gjør det selv også på en måte. Tenner lys utenfor, går inn til seg og sitt. Sine. Eller bare seg. Butikkene stenger, ting skal fikses, og så sitter du plutselig der. Med julaften i fanget.

I fjor hadde jeg et nyttårsforsett. Det var at jeg skulle klare å ha to tanker, to følelser i meg samtidig. To tanker, eller følelser, som jeg kunne mene like sterkt. For det har jeg vært ganske dårlig til. Jeg er en ekstremt av eller på-person. Enten så elsker jeg noe, eller så hater jeg det. Jeg elsker for eksempel bernaisesaus. Jeg elsker bernaisesaus såpass, at jeg kan spise det hver dag i flere uker uten å bli lei. Bernaise til ris, poteter, fløtepoteter, salater. Prøvde til og med bernaisesaus til pasta, men der kjente til og med jeg at jeg hadde gått for langt. Får være måte på.

Åpen

Ting jeg hater er for eksempel å gå med søpla, eller poste brev. Ta på en ny dorull. Jeg hater det såpass at jeg ikke gjør det. Orker det ikke. Blir sur av det, det skjer ikke. Men utenom alle disse ytterpunktene som vekker elsk eller hat, så er det ganske mye som er en salig blanding av både tanker og følelser. Og det er her dette nyttårsforsettet kommer inn. Det nyttårsfortsettet hvor jeg kan tenke og mene like sterkt to, eller flere ting, om en sak.

Som for eksempel har jeg hatt, og har en lei tendens til å tenke at jeg har dårlige dager, og gode dager. Som om at en hel dag enten er skikkelig dritt, eller skikkelig bra. Det kan gjerne begynne med at jeg våkner litt på skakke, får ikke spist de to brødskivene med bringebærsyltetøy som jeg pleier, eller få parkert bilen på den parkeringsplassen jeg liker aller best. Så starter det dritt. Og så tenker jeg shit, dette er en rævva dag.

Og så kan det være en dag jeg våkner på godsiden. Får til og med tid til å smøre på meg dagkrem og maskara. Litt rouge i kinnene. Klar for å møte verden. Og verden er jaggu klar for å møte meg også da.

Men så begynte jeg å tenke. På da jeg gikk tur med hundene den drittdagen, var det ikke frydefull gåsehud av den fantastiske skauen jeg kjente? Og den dagen som var så god: var det ikke sånn at jeg også kjente meg dust i kaffekøen? Eller fikk øye på meg selv i et speil og tenkte «Å heisann, det var sånn du så ut ja».

Åpen

I det siste har jeg sett en del artikler og kronikker om jula. Om hvorfor ulike julekalendere for barn skal være så triste. Om at jula er god. Eller at jula er sår. Om at endelig er det jul, eller nå må vi bare komme oss gjennom denne tiden.

Og selv om jeg karikerer det litt, så virker det som om man fort må velge lag. Som at det er motsetninger. Vi som elsker jula, eller vi som ikke kan vente på at den skal være over.

Og så tenkte jeg at jeg skal bruke mitt nyttårsforsett til dette også. For jeg elsker jul. Og jeg kan knapt vente med at jula skal være over. Og de to tankene, eller følelsene er ikke i samme regnestykke. Det er ikke sånn at de utlikner hverandre. At 90 prosent gleding minus 40 prosent gruing blir 50 prosent god stemning. Nei, de kan være like sterke samtidig. Jeg kan glede meg og grue meg til jul, akkurat like mye.

Som når jeg henter frem den ene kassa med juletrepynt. Noen som har knust siden sist. Noen jeg leter spesielt etter. Den ene engelen som eldstemann lagde for 8 år siden. Jeg finner den, ser på den, kjenner at jeg er lei meg. Lei meg for at tiden går så fort, at jeg vil stoppe, bli her, ikke bli eldre, men ikke bli yngre.

Ser så store barna har blitt. Stolt. Husker hvordan jeg fant frem glitteret selv for 35 år siden mens Vidar Lønn Arnesen sang «Vi tar en rungende og lystig sang» på Kvelden før kvelden. Mamma som stekte krumkaker på kjøkkenet. Trygt. Godt. Og nå skal liksom jeg være den voksne. Den som lager tradisjoner, den som fikser, den som får frem en eller annen lukt av jul for mine barn. Meg selv. Så kjenner jeg at jeg blir stolt. Henger engelen opp på den greina som er nærmest sofaen. Så jeg kan sitte og se på den.

Så jeg vil bruke denne anledningen til å minne meg selv på at nå i juletider, hvor livet på mange måter spiller på de største instrumentene på litt for høyt volum; så er det plass til alt av dette. Alt fra å ville kaste ut alt som har med granbar, myrra og kakemenn å gjøre, og samtidig finne frem det største glasset med CB julebrus. Og der står vi, i selve livet.

Jeg ønsker deg en fredfull, styrete, svettete, lei, trygg jul.

Men mest av alt, ønsker jeg deg en jul hvor du finner plass til hele deg. God jul!