Jeg er en av de som har slitt med ting inni meg, mer eller mindre hele mitt liv

Fædrelandsvennen kjenner innsenderens identitet.

Jeg er en av de som har slitt med ting inni meg, mer eller mindre hele mitt liv. Men først i voksen alder så har jeg forstått og klart å sette ord på det. Jeg har trasket så mange ganger inn på legekontoret desperat etter hjelp og svar på hvorfor jeg ikke sover og hvorfor hodet går så i spinn?

Et par ganger har jeg blitt sykemeldt med beskjed om å sove og hvile. Men jeg vet ikke hvordan man hviler. Jeg kan ligge helt stille på sofaen, mens det stormer inni meg. Jeg har fått beskjed om at jeg har angst, har migrene, er deprimert. Tatt bilde av hodet for å utelukke noe annet.

Så mange følelser på en gang, at det omtrent prikker i huden. Dette har definitivt blitt verre med årene. Med årene stilles det mer krav og omverden krever mer av oss enn noen gang. 100 % jobb, tre barn, en haug av aktiviteter, foreldremøter, plikter, ett barn med utfordringer. Ja, lista er lang. Sånn har mange det, så det er normalen. Men så har du de som ikke får til dette. De som føler seg mislykket. Den følelsen er vond.

Så var det en klok person som sa til meg; «Du har ikke blitt utredet for ADHD?»

Endelig! Noen som sa det jeg gikk og håpte på og det jeg trodde selv at jeg hadde. Jeg ba selv legen om å bli utredet for ADHD. Men jeg fikk standard- svaret. Jeg har utdanning og vil ikke få gjennomslag, selv om jeg har strøket på veldig mange eksamener og fag opp igjennom.

Distiktspsykaitratisk avviste meg to ganger. Jeg ble utrolig skuffet og gikk i kjelleren. Til og med min mann ringte med tillatelse og tryglet om å ta meg inn, for han så hvor mye dette tæret på meg. Jeg var forberedt på å bli avvist, det hadde jeg blitt fortalt, at sånn er det for alle. De fleste blir avvist både to, tre og fire ganger. Jeg spurte legen, «Hva skjer nå?» Svaret var at ingenting skjer.

Heldigvis er jeg en oppegående og ressurssterk kvinne, så jeg tok tak i det selv. Jeg fant en lege, som ga meg navet til en psykiater. Psykiateren ga meg navnet på en som drev med dette privat. Etter mange timer, skjemaer, tester og samtaler, fikk jeg det bekreftet.

Diagnosen i seg selv betyr ingenting. Men å endelig få en forståelse av seg selv og kunne forklare hvorfor jeg føler som jeg gjør, var en befrielse. Med diagnosen ADHD, så får man medisiner. Mitt hode og pågangsmot for framtida har aldri vært bedre.

Jeg har det bedre med meg selv og endelig er det litt ro oppi topplokket. Men jeg brenner virkelig for at flere skal få hjelp. For det å våkne opp hver dag med høye skuldre og et hode som koker, er tungt.

Noe må gjøres med systemet og fastleger må våkne opp. Nei, jeg mener absolutt ikke at alle som kommer til legen med stress, hodepine, søvnproblemer, angst har ADHD. Langt derifra. Men hjelp nå pasienten helt til den personen får riktig hjelp. Ikke del ut medisiner for alt og ingenting.

Bivirkningene på mange av de medisinene jeg har fått er nedstemthet og tristhet blant annet. Tenk å få alle de bivirkningene på toppen av det man kjenner fra før? Det unner jeg ingen. Man må liksom velge. Være trist og få sove. Eller ikke få sove, men prøve å holde ut. Ja det går en stund, men det vil knekke deg.

Jeg tror oppriktig at det er mange og spesielt kvinner som ikke får hjelp. Altså hjelp til det de faktisk trenger. Det skrives mye om de urolige guttene, men dette gjelder vel så mye jentene. Vi jenter er veldig gode på å ta på oss en maske. Vi går ut i verden og gjør det som forventes av oss og presterer til en viss grad. Men når du presser deg selv og gjør mer enn du takler, da vil det få konsekvenser. Min var at jeg til slutt hadde angstanfall hver dag på jobb, og jeg sov ingenting.

Psykisk helse er et så ekstremt viktig tema. Min opplevelse er at hvis du har penger nok, så får du hjelp. Har du ikke, så kan du måtte oppleve å ha det kjipt med deg selv hele livet. Og her tror jeg det skumle ligger.

Hadde de legene jeg har gått til slitt med det samme, tror jeg de aldri hadde gjort det på denne måten. For jeg tror dessverre mange liv går tapt på veien. Nettopp fordi man får så mange «diagnoser» på veien, medisiner med alvorlig bivirkninger og ikke minst en følelse av at mitt liv ikke er viktig. Jeg syns synd på de som ikke har et støtteapparat, penger eller tør å gå imot og trosse helsevesenet.

De sier at penger ikke er alt, men for meg, så var jo det tydeligvis viktigere enn noen gang. Et sånt samfunn vil vi vel ikke ha.