Jeg er overbevist om at sønnen min ble drept. Hvorfor avviste politiet en fullverdig etterforskning?

Victor Lopez holdt flere taler etter drapet på vennen Benjamin Hermansen i januar 2001. I september 2001 ble Lopez funnet død. Foto: Morten Holm, NTB

«Ikke tro at du er noen, du kommer til å betale», fikk Victor høre. Da han ble funnet død, mente politiet det var selvmord.

NRK-serien «Etter Benjamin» og Svarttrost-podkasten «Glem ikke Victor» har aktualisert en sak jeg har kjempet for i 24 år. Etter at Benjamin Hermansen ble drept av nynazister i 2001, var sønnen min, Victor, en av dem som sto opp for vennen sin. Han holdt taler og uttalte seg i mediene.

Noen måneder etter drapet på Benjamin ble Victor funnet død. Nå er det på tide at politiet tar denne saken på alvor.

Forlot diktaturet i Chile

På midten av 1980-tallet reiste jeg fra diktaturet i Chile til en ny tilværelse i et demokratisk land. Oslo ble vårt nye hjem. Det skulle få store følger for meg og min familie.

Å reise fra Chile var ikke et enkelt valg. Men frykten for familien og egen sikkerhet ble helt avgjørende da jeg gravid i 5. måned måtte løpe skuddvekslinger imellom for å søke tilflukt. Dette er et sterkt minne fra et land i diktatur som sitter fast i meg den dag i dag. Et fascistisk regime fengsler, dreper, sensurerer og forfølger sitt eget folk.

Jeg hadde Victor i magen da jeg fikk høre om Norge av familie som allerede var bosatt her. De fortalte om et demokratisk og fredelig land. Det ble avgjørende for et livsvalg med vekt på fred, trygghet og en god barndom.

Å eie sin egen historie er viktig og ble spesielt viktig når mine barn med tiden ble nysgjerrige på hvorfor familien valgte Norge som nytt land.

Svaret mitt var alltid: Norge er et veldig trygt land. Her beskyttes vi av lover, regler og politiet. Frihet, plikter og rettigheter står sterkt. I Chile er det ikke slik. Det er derfor vi bor her.

Ble trakassert og truet

Året 2001 kom, og Benjamins død rystet oss. Holmlia og alt rundt oss forandret seg. Frykten kom tilbake i livet mitt og i familien min. «Mamma, du tok feil ... Vi blir forfulgt også her i Norge!» sa Victor.

Historien gjentok seg.

Etter drapet på Benjamin ble Victor, min mellomste sønn, et synlig og kjent ansikt i mediene. Han fikk uttalelser på trykk, ble intervjuet, holdt tale og minneord som reaksjon på drapet på en venn.

Tomas Pequeño Harbo spiller Victor Lopez i TV-serien «Etter Benjamin». Foto: Monster, NRK

Trakassering, trusler og løfter om hevn fant fort sted i Victors hverdag. Telefonen hjemme ble koblet ifra som et forsøk på å stoppe trakasseringen og truslene.

Selv tok jeg telefonen en av gangene og ble møtt med en sterk advarsel. Budskapet var ikke til å ta feil av: «Ikke tro at du er noen, du kommer til å betale. Hvem er du, dette er mitt land. Du kommer til å angre.»

Victor ble trakassert og var redd i flere måneder, på skolen og på vei hjem fra jobb og skole. Hvite, norske menn, nynazister – aldri alene, selvfølgelig – dukket opp ingensteds fra og skapte frykt og en utrygghet som ingen skal måtte oppleve.

Jeg anmeldte både konkrete forhold og truslene opplevd over tid til politiet, men fikk aldri svar på anmeldelsen.

Skolegården viste seg heller ikke å være et fristed for trakasseringen i denne perioden. Rektor fulgte opp med å ta kontakt med meg som mor. Han forsikret om at skolen skulle gjøre det de kunne for å trygge Victor.

En lang liste med feilvurderinger

19. september 2001 gikk Victor som vanlig ut for å lufte hunden sin. Han skulle møte en venn og hans hund. Min sønns siste ord til meg som mor ble: «Mamma jeg kommer tilbake om en liten stund. Ringer kjæresten min, si at jeg ringer henne tilbake rundt kl. 22. Jeg spiser middagen senere.»

I det han går, finner jeg frem regnjakken som var glemt.

Klokken 22 banker det hardt på døren. Jeg åpner døren, og en prest står foran meg. «Er du moren til Victor? Ja … kan jeg komme inn?» Presten fortalte at Victor var funnet hengt. Den natten døde jeg.

Jeg er overbevist om at sønnen min ble drept. Politiets håndtering består av en lang liste med det jeg mener er feilvurderinger og meget raske konklusjoner om at det ikke forelå noe kriminelt.

For eksempel registrerte vi ingen sperringer i området der Victor ble funnet. Det var heller ingen tegn til tekniske undersøkelser. Flere relevante personer som politiet kunne snakket med for å danne seg et bilde eller utelukke mulighet for en kriminell handling, ble ikke avhørt.

Hvorfor hastet det slik med å avvise en fullverdig etterforskning?

Politiet tok seg tid til å informere ungdom på Holmlia om at Victors død var et selvmord, og at de måtte se fremover, men tok seg ikke bryet med å se dødsfallet i sammenheng med trusler, trakassering og utryggheten Victor ble utsatt for.

Victor Lopez tok til orde for å stå sammen mot rasisme. Foto: Knut Snare

Hans formaning om å stå sammen mot rasisme, ta utdanning og hans ønske om å bli politiker ble heller ikke satt i sammenheng med at han over tid hadde fått beskjed om å «ikke tro at du er noen, du kommer til å betale. Hvem er du, dette er mitt land. Du kommer til å angre».

Min Victors dødsfall må etterforskes slik det burde ha blitt for 24 år siden. Jeg som mor krever å bli tatt på alvor, slik jeg også gjorde 19. september 2001.

«Glem ikke» er fortsatt viktig den dag i dag. Jeg velger å legge til:

«Glem ordene, gi oss handling. Glem løfter, gi oss trygghet.»

• Kritikken er forelagt Oslopolitiet. De ønsker ikke å kommentere anklagene. Aftenposten har fått innsyn i Politiets saksdokumenter.
• Isabel Carvajal har skrevet kronikken i samarbeid med niesen Isabel Espinoza.