«Jeg får ikke dette helt til å stemme»

Oppdatert:49 sekunder siden

«Ei lang historie der kristendomsundervisningen var integrert i skolen, er faktisk slutt.»

Dette er direkte sitat fra et leserinnlegg av Steinar Dyrli, publisert på Lister24 søndag 30. november.

Jeg får ikke dette helt til å stemme. En stor prosent av timene i KRLE-faget er viet nettopp til kristendomsundervisning.

Men det rare er at da dette faget skulle evalueres etter noen år, viste resultatet at lærerne var dyktige i å sette seg inn i nye regioner og livssyn, men de var ikke like nøye med undervisningen i kristendom. Og den delen av faget fikk mindre plass i undervisningen, enn det som var programfestet.

Og dette er rart, siden dette faget har vært i skolen helt siden allmueskolen startet opp. Den eneste leseboken de da hadde tilgjengelig, var Bibelen. Slik begynte undervisningen i norsk skole.

Jeg har hørt mange, mange meninger og sett mange innspill om hva dette faget egentlig er. Noen har peiling, men slett ikke alle. Jeg fikk en annen forståelse av problemet, etter et oppfriskningskurs jeg var med på i KRLE-faget. Aulaen var full av lærere fra hele Agder. Plutselig dukket der opp en journalist på stolen like foran meg. Der satt han i rundt et kvarter. Dagen etter måtte jeg lese hva han hadde skrevet. Det var tydelig at dette hadde gått langt over hodet på den stakkars journalisten. Han formidlet langt på vei det motsatte av det foreleserne hadde lagt vekt på.

Så noen ganger må vi få lov å le litt.

Men det er synd på dem som leser om dette faget i aviser eller via andre medier får informasjon, når det som blir sagt er direkte feil.

Det jeg liker med KRLE-faget, er at vi skulle gjengi fortellingene slik de står. I alle religioner er der fortellinger. Disse skulle barna få høre. Men som lærere skulle vi ikke legge inn våre egne tolkninger.

I fortellingen om faren som hadde to sønner, der den ene ba om å få sin del av arven for så å dra langt bort, er det lett å tolke. Men det blir feil. For noen vil det være naturlig å identifisere seg med faren som ser sønnen dra av sted. Andre vil kjenne seg igjen i broren som strever dag etter dag året rundt, og ikke ser hvor rik han er. Og så vil nok noen være glad for å kunne sammenlikne seg med sønnen som hadde rotet alt til og som allikevel var velkommen hjem.

Slik skulle vi presentere Bibelens fortellinger og andre religioners fortellinger. La dem være åpne fortellinger. La barna reflektere selv og finne svarene sine selv …

Alle religioner har fortellinger som vi kan lære noe av.

En annen side som jeg også mener er viktig, er at vi som lærere, gjør skikkelig forarbeid. Hvis en muslim eller buddhist kom inn i klassen og jeg underviste i deres religion, så skal undervisningen være så autentisk at de kan nikke anerkjennende og si at dette er riktig. Slik er vår religion.

Aud Karin Berntsen