Jeg ga opp å skrive Bokbrevet i alt kaoset

Kjære, gode leser,

forrige uke måtte jeg bare gi opp å publisere Bokbrevet.

Hva var vitsen med å skrive om en eller ny norsk roman mens statsledere spiller Risk med maktbalansen i verden?

Jeg ble helt apatisk, ingenting fornuftig om ut av hodet mitt.

Nå har jeg reist meg fra fosterstillingen og har tenkt på noen strategier for å finne trøst.

Så fikk jeg være backstage på finalen i Lytternes romanpris og fikk troen tilbake på mennesker og bøker.

La oss takle dette sammen!

Normalt når jeg føler meg litt pjusk, ringer jeg mamma. Men en av disse dagene Trump hadde sagt noe helt sprøtt, ringte jeg faren min.

Han har jobbet som diplomat for FN i New York, for EØS i Brussel og for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Nå følte jeg meg som en liten jente som ville at pappa skal si: «Dette ordner seg, Skattetriks.»

– Hvordan tror du jeg har det da, som har jobbet for multilateralt samarbeid hele livet?

Det viste seg at vi var i samme båt, like fortvilte, om ikke pappa har det verre.

Som 80-åring opplever faren min å se livsverket sitt rakne, sa han. I likhet med andre barn født under krigen, så han verden gå fremover etter 1945.

Organisasjoner som FN, EU, NATO og WHO satte seg som mål å samarbeide for å skape fred, veve land sammen i handel, utdanning og forskning, så vi skulle unngå en tredje verdenskrig. Og planen lyktes langt på vei!

På verdensbasis er det færre kriger, mindre analfabetisme og lavere barne- og mødredødelighet enn noensinne. Vi har til og med beveget oss ut av den kalde krigen.

Men så, plutselig, er kortene kastet opp i luften. Trump vender ryggen til gamle venner og danner allianser med erkefienden Russland. EU er heller ikke plettfritt. I årevis har vi stolt på at Angela Merkel styrer Tyskland med stødig hånd, men i år fikk et høyreekstremt parti 20 prosent i landet som i sin tid valgte Adolf Hitler til leder. Hjelp!

Når jeg føler meg fortapt, går jeg til litteraturen: For å innhente kunnskap, føle meg mindre alene, eller forsvinne inn i en annen verden.

Nå følte jeg meg sviktet av litteraturen.

Alle disse dystopiene vi har lest, som skulle advare verden mot ekstremisme av ulike slag, har de ikke hjulpet NOEN TING?

Den uavhengige bokhandelen «Tails of a Bookworm» i Illinois delte nettopp et bilde på Facebook som gikk viralt: En utstilling av kjente dystopiske romaner, med kommentaren: «Det er en advarsel, ikke en bruksanvisning.»

Akkurat sånn føler jeg det.

Da jeg leste Margaret Atwoods «The Handmaid's Tale» på high school i New York i 1989, så vi ingen referanser til USA. Da Leseklubben leste «1984» av George Orwell i høst, så vi enkelte faretruende likhetstrekk. Etter Trump kom til makten blir disse bøkene mer sanne for hver dag som går.

For meg som jobber med bøker og tror at det å lese kan gjøre verden bedre, virket litteratur plutselig meningsløst.

Nå har jeg samlet meg, og tenkt på tre strategier i illevarslende tider.

1. Møt skrekk med mer skrekk

Normalt går jeg til britisk krim for å finne trøst, særlig landsbymysterier av Agatha Christie er beroligende. Plutselig ble jeg bare tiltrukket av groteske thrillere. Det var merkelig, for er det noe jeg føler nok på, er det uro og frykt.

Samtidig har jeg hørt at mange kunstnere som uttrykker seg gjennom skrekksjangeren gjør det for å takle egen angst.

Som dem opplevde jeg at den store frykten min for verdens fremtid ble avledet inn i den skumle boka, og at jeg følte meg roligere etterpå.

Bernard Miniers nye thriller «Et øye i natten» passet meg perfekt, for den handler faktisk om skrekkfilmer.

En ung filmstudent er på vei til et hus langt oppe i pyreneerfjellene. Hun har fått intervjuavtale med kultregissøren Morbus Delacroix, dyrket som geni, men også utskjelt. Samtidig blir en pasient på galehus funnet drept på grotesk vis i senga si. Han jobbet på filmsettene til Delacroix.

Å lese skrekk er ikke for alle, men det er altså et tips hvis du ligner meg,

Jeg har også tidligere anbefalt Mo Hayders bøker og Stephen Kings «Carrie» og «Pet Sematary». Vil du har lyddrama på øret, har BBC Sounds en kjempegod serie som heter «The Lovecraft Investigations». Den er basert på HP Lovecraft sitt univers, men i moderne innpakning. Den hører jeg på for andre gang nå. Utrolig skummel!

Noen av dere sier kanskje: Kan du ikke bare skru av nyhetene, legge deg på sofaen og lese vitsebøker? Hva kan vel vi småfolk bidra med i storpolitikken? Nyhetsvegring sprer om seg, særlig blant unge. Er det rett vei å gå?

De siste dagene har Facebook-feeden min bydd på mange gode visdomsord. Jeg festet meg til dette av gode gamle Platon:

Det er nyttig å ta en pause fra nyhetsbildet, men å kjøre 100 % nyhetsvegring, det er ansvarsfraskrivelse og idioti. Så her er to andre måter å takle verden på.

2. Kjenn din fiende

Uttrykket «kjenn din fiende» er fra kinesiske Sunzi bok «Kunsten å krige». Selv om jeg håper vi ikke skal i krig med det første, er det lurt å forstå drivkreftene hos folk som tilraner seg makt. På tide å hente fram noen biografier.

At eieren av Tesla og Twitter nærmest har flyttet inn i Det hvite hus har kommet overraskende på mange, og Elon Musk er en merkelig mann. Walter Isaacson har skrevet en nøktern biografi om denne gründeren som har alt annet enn nøkterne planer for verden.

Musk, som var en outsider på skolen, har fortalt at han begynte å forstå andre mennesker når han begynte å lese bøker. Men så har han kanskje lest litt for mye science fiction, skrev jeg i Bokbrevet, der jeg lurte på om han har litt Darth Vader i seg.

Når Musk får Trump til å bruke mer penger på å sende en rakett til Mars enn på å ta vare på kloden vi alle bor på, realiserer Musk sci-fi-eventyrene han leste som gutt.

To andre biografier jeg trekker kunnskap fra i disse dager, er niesen til Donald Trump sin innsidefortelling fra Trump-familien, og russisk-amerikanske Masha Gessen sin Putin-bok.

Fra Gessens bok husker jeg en fortelling som Vladimir Putin selv har fortalt. Han vokste opp i fattigslige kår, og de sleit med rotter i leiligheten. Lille Vladimir hadde klart å trenge en rotte opp i et hjørne for å drepe den. Rottas desperate reaksjon fikk Putin til å sverge at han selv aldri skulle la seg skvise opp i et hjørne.

Dette var bare en liten anekdote, men den er blitt et symbol i mitt hode for hvorfor han absolutt må ha bufferstater rundt Russland.

Om man ikke finner trøst i slike biografier, får man i det minste helhetlig kunnskap og nye perspektiver.

3. Lær å kjenne lusa på gangen

Over en sen lørdagsfrokost fortalte min 20 år gamle stedatter at lærere i ungdomsskolen ikke lenger er pålagt å undervise i andre verdenskrig. Ifølge læreplanen må barna lære om en eller annen krig i løpet av ungdomstrinnet, men norske barn kan avslutte grunnskolen uten å kjenne til nazister, Holocaust eller Quisling.

Rebekka sa at hun opplever at jevnaldrende ikke kjenner til den kalde krigen eller hva som ledet opp til den. Vi syntes begge dette var urovekkende. Hvordan skal vi som samfunn unngå å gjøre de samme feilene hvis vi ikke kjenner historien?

Jeg har to korte, enkle bøker jeg lener meg på for å gjenkjenne totalitære tendenser i min samtid:

Forfatter og professor Umberto Eco var en klok og morsom mann, som la fram komplekse saker på en enkel måte. I den lille pamfletten «How to Spot a Fascist» finner du tre essays. Det første er tilgjengelig her: Ur-fascism.

Eco vokste opp i Mussolinis Italia. I 1942 fikk den tiårige Umberto faktisk premie for å ha skrevet den beste stilen som hyllet fascismen. Som voksen tok han tydelig stilling mot.

Mens nazismen var et organisert tankesett, var Mussolinis suksess et resultat av karisma og retorikk, skriver Eco. Hans poeng er at moderne fascisme ikke kan gjenkjennes på naziuniformer eller svarte skjorter. Han gir oss 14 tegn å se etter, som anti-modernisme og macho holdninger.

Den andre boka kommer fra USA. Historikeren Timothy Snyder har skrevet tykke bøker om andre verdenskrig og om Sovjetunionen. Han har destillert sin omfattende kunnskap i en slags håndbok: «Om tyranni – 20 ting vi kan lære av det 20. århundre». Den forteller oss hva vi må passe på for å bevare demokratiske verdier.

De 20 kapitlene har tydelige bud til oss som borgere: Tro på sannheten, Vis omsorg for språket, Forsvar institusjonene, og Bevar roen når det utenkelige kommer.

Den finnes også i en flott illustrert utgave. Om du har ungdommer i huset, kan den være en fin kilde til å snakke om demokratiske verdier.

Nå er jeg nysgjerrig på dine strategier på lesefronten for tiden. Fortell meg hvordan du har det i kommentarfeltet!

Lytternes romanpris

Jeg gleder meg alltid til å høre på Lytternes romanpris, for det er umulig å spå hvem de fem jurymedlemmene utroper til sin vinner. I år har jeg ikke vært involvert i nominasjonsprosessen og prisen kom brått på. Jeg hadde bare fått lest én av de seks nominerte bøkene, «Sameproblemet».

Ville det bli like engasjerende å lytte uten å kjenne bøkene?

Det var null problem, og etter tre episoder var jeg blitt glad de fem jurymedlemmene, som snakket så innsiktsfullt og ekteefølt om de seks romanene.

Da jeg møtte dem en ettermiddag på NRK ble jeg helt starstruck. Produsenten inviterte meg til å sitte backstage under selve finalen, og jeg svarte med et rungende JA.

Som i et reality-program var disse fem menneskene, som nylig var helt fremmede for hverandre, blitt nærmest en familie. Radiostudioet ble en safe space, hvor de delte egne frykter og sorger som dukket opp i praten om romanene. De kom nær hverandre og viste respekt for hver enkelt sin mening.

Det tok ikke langt tid før jeg måtte opp i øyekroken og tørke en tåre. Romanen «Det tolvte huset» handler om Molli, en jente som blir utsatt for en drittsekk av en stefar. Juryen snakket så varmt om det forsømte barnet.

Juyrmedlem Torvald Hadland, som er sauebonde på Jæren og har seks barn og ett barnebarn, ilte til og sa at han gjerne ville adoptert Molli og tatt henne med til gården og storfamilien. Jeg kjente at troen på det gode i mennesket steg i meg igjen.

Så sånn endte denne uka for meg. Etter å ha mistet troen på litteratur, ble jeg igjen overbevist om at gode bøker lar mennesker åpne seg for hverandre. Takk til juryen for denne gaven!

Kommentér

Hvordan takler du selv verdenssituasjonen? Søker du trøst eller kunnskap i bøker for tiden? Har du noe å anbefale for å roe nervene?