Jeg har gjort alt annet riktig. Lært språket. Jobbet. Betalt skatt. Stått i kø uten å sukke. Men i Marka er det ikke nok.

Jeg har gjort alt annet riktig. Lært språket. Jobbet. Betalt skatt. Stått i kø uten å sukke. Sagt «nei takk, bare kaffe». Men i Marka er det ikke nok, skriver Atta Mohammed. Foto: Atta Mohammed

Og nå, når jeg endelig er klar for Marka, får jeg altså beskjed om at ploging er moralsk forkastelig.

Det er ikke lett å være innvandrer. Du streber. Hele tiden. Du prøver å inkludere deg selv, litt mer enn det som egentlig er sunt. Du studerer koder. Uskrevne regler. Små signaler. Når du kan le, når du bør nikke, og når du absolutt ikke skal stille oppfølgingsspørsmål. Alt for én dag å kunne si: «Jeg er norsk.»

Jeg trodde jeg endelig hadde funnet det ultimate. Ski.

Ikke bunad. Ikke brunost. Ski.

Nordmenn er født med ski på beina. Noen kommer ut av fødestuen i diagonalgang. Hva kan være en sterkere identitetsmarkør enn ski? Ikke bunad. Ikke brunost. Ikke hytte. Ski.

Så jeg begynte å se på ski. Smørefrie. Felleski. Vanlige ski. Allerede her kjente jeg uroen.

En velmenende godhetsposør lente seg diskret mot meg og hvisket: «Bare så du vet det ... smørefrie eller felleski er egentlig utvisningsgrunn.»

Jeg lo først. Så skjønte jeg at han mente det litt. For kjøper du smørefrie ski, er du ikke ekte. Du er falsk. Du later som. Du vil bli avslørt. Som en spion. En som har infiltrert Marka uten å ta smørekurs først. I verste fall risikerer du fratagelse av statsborgerskap og transport til Trandum, i påvente av at foreldrenes fødeland vil ta deg imot igjen – mot litt bistandshjelp og en Powerpoint om returavtaler.

Så leser jeg Simen Sætres innlegg

Jeg vurderte derfor vanlige ski. Men da må du smøre. Og hvis du smører feil, er du også ute.

Jeg har også vært på markabutikken. Sett på nikkers. Anorakk. Lange sokker. Jeg er forfengelig. Jeg har alltid ment at påkledning er viktigere enn aktivitet. Stil bør telle mer enn utførelse. Men her hjelper det ikke. Feil ski under en perfekt anorakk er som feil pass i passkontrollen.

Så leser jeg innlegget til Simen Sætre. Og får en kalddusj.

Jeg kan ikke ploge. Bør ikke ploge. Kan ikke.

Jeg lærte å gå på ski som barn. Men den gangen var langrenn ikke for de yngste. Langrenn var for eldre menn med bart, sekk og indre ro. Vi andre måtte gjøre noe annet.

Så jeg lærte alpint. I en danskebakke. Ja. En bakke nordmenn kalte danskebakke. Stigmatiserende allerede der.

En bakke så slak at selv frykten hadde lav puls. Der lærte jeg å stå på ski uten å dø. Og nå, mange år senere, når jeg endelig er klar for Marka, når jeg ikke helt føler meg komfortabel med å slippe meg løs i utforkjøringene, får jeg altså beskjed om at ploging er moralsk forkastelig.

Så la meg oppsummere:

• Smørefrie ski: falsk
• Felleski: mistenkelig
• Feil smøring: inkompetent
• Ploging: samfunnsfiendtlig
• Frykt i nedoverbakke: karakterbrist

Modig på riktig måte i Marka

Jeg har gjort alt annet riktig. Lært språket. Jobbet. Betalt skatt. Stått i kø uten å sukke. Sagt «nei takk, bare kaffe».

Men i Marka er det ikke nok. Her må du også være modig på riktig måte. Redd på feil måte er ikke tillatt. Her skal du kjøre rett ned, rope «tjo-hei» og helst nynne litt mens du passerer.

Så jeg vurderer nå følgende strategi: Jeg kjøper vanlige ski. Smører dem feil med vilje. Ploger i hemmelighet. Og sier høyt i lunsjen: «Føret var krevende.»

For integrering handler ikke om å gjøre alt riktig. Det handler om å gjøre de riktige feilene. Og hvis ski er nøkkelen til å bli norsk, så er jeg villig til å falle litt på veien.

Men jeg ploger meg dit.

Innlegget ble først publisert på Atta Mohammeds Facebook-side.