Jeg har lest høyesterettsdommen med stigende forbauselse og bekymring

Høyesterett tidligere i januar. F.v. forsvarer Svein Holden, bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen og statsadvokat Andreas Schei. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Jeg har lest høyesterettsdommen med stigende forbauselse og bekymring.

Jeg kjenner ikke Jan Helge Andersen, som i Høyesterett 22. januar ble dømt til forvaring i to år etter at han ble funnet skyldig i begge drapene i Baneheia. Jeg kjenner heller ikke til den rettspsykiatriske vurderingen av ham. Men jeg har lest høyesterettsdommen (HR-2026-167-A) med stigende forbauselse og bekymring.

Mindretallet legger til grunn at det ikke er grunnlag for en forvaringsdom, mens flertallet faller ned på motsatte syn. Etter mitt syn kan flertallets vurdering leses som kroken på døren for alle forvaringsdømte som prøver å leve et kriminalitetsfritt liv ved prøveløslatelse.

Når ti år i det fri uten alvorlige lovbrudd, men med et regelmessig liv med arbeid, venner og bolig, uten dokumentert rusmisbruk, dog med et forelegg for besittelse av pornografisk materiale etter løslatelse, ikke er nok til å demonstrere at det ikke er en nærliggende gjentagelsesfare for slike lovbrudd som den nå 45 år gamle dømte begikk en dag som 19-åring – hva skal man da forvente av andre forvaringsdømte?

Sakkyndige: Han oppfyller to diagnoser

De sakkyndige har ifølge dommen ment at den dømte oppfyller diagnosene dyssosial personlighetsforstyrrelse og pedofili. Høyesterett la også vekt på at «han ikke har erkjent eller tatt innover seg det han hadde gjort, og fremsto uten reell anger».

De to diagnosene er problematiske. Dyssosial personlighetsforstyrrelse bygger på at vedkommende over tid har begått dyssosiale handlinger, samtidig som at vedkommende ikke tar personlig ansvar, er likegyldig til andres følelser eller ikke lærer av straff. Dette tilsier at de aller fleste som er dømt flere ganger, vil få en slik diagnose.

I denne saken har man lagt spesiell vekt på at den domfelte ikke vedkjenner seg lovbruddet som hans tidligere kamerat har sonet en forvaringsdom for. Vil det si at han er dyssosial, eller kan det også tolkes som at dette er vanskelig for ham å gå inn i, og at han derfor har overbevist seg selv om at det ikke var slik?

Også Ibsen har som kjent uttalt seg om livsløgn. Vil det si at andre domfelte som hevder seg urettmessig dømt, derfor også må oppfattes som dyssosiale?

Fikk forelegg for nedlastinger

Diagnosen pedofili er også en diagnose som bare beskriver begåtte handlinger. Det er åpenbart at domfelte for 25 år siden utførte meget alvorlig seksuelt misbruk og drap av barn. Etter dette har han lastet ned noe pornografisk materiale hvor det også er bilder av overgrep mot barn. Det ble reagert med et forelegg som han har betalt.

Jeg antar at politiet har lett iherdig etter annen pedofil aktivitet etter løslatelsen uten å finne noe annet enn en anmeldelse for et overgrep han begikk som 13-åring.

Mer grunnleggende: Diagnostiske kategorier er brede og sier veldig lite om hvordan ulike individer (med samme diagnose) fungerer eller kommer til å fungere. Og diagnoser kan vel heller ikke svare på hvem som skal dømmes til forvaring og ikke?

Har ikke begått ny, alvorlig kriminalitet

Det kan sikkert være slik at domfelte kan betraktes som enkel, overfladisk, umoden, lite empatisk og benektende gjennom de ti årene han har vært i det fri. Kanskje kan han også oppfattes som ekkel og lite sympatisk. Men han har ikke begått ny, alvorlig kriminalitet.

Hadde han i utgangspunktet blitt funnet skyldig i begge overgrepene og drapene, hadde han utvilsomt fått forvaring. Da ville det nå, etter mer enn 21 år, være vanskelig å bedømme hvordan han ville oppføre seg ved en prøveløslatelse hvis man ikke hadde kunnskap om hvordan han taklet livet ute, så forvaringen ville kanskje blitt forlenget.

Nå har vi på grunn av en justisfeil fått et naturalistisk eksperiment: Den domfelte satt i fengsel i 15 år av en 19 års dom og har oppført seg stort sett lovlydig siden. Er det da grunnlag for ny forvaring?

Det er vesentlig at en forvaringsstraff ikke er ment som en tidsubestemt straff for de som ikke «fortjener» å bli løslatt. Det må på domstidspunktet være en nærliggende fare for at han på nytt vil begå et alvorlig lovbrudd som angitt i straffelovens paragraf 40 første ledd – farevilkåret.

I tillegg må en tidsbestemt fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig til å verne andres liv, helse eller frihet – grunnvilkåret om samfunnsvernet. Dette synes jeg ikke Høyesterettens flertall har gode argumenter for.