Jeg har løpt en maraton barbeint, og jeg har vært UD-far i 14 år. Det er helt åpenbart hva som har vært vanskeligst.

Innleggsforfatteren og familien hans har bodd 14 år i utlandet, blant annet i Marokko. Foto: Privat

Jeg har løpt en maraton barbeint, og jeg har vært UD-far i 14 år. Det er helt åpenbart hva som har vært vanskeligst.

Jeg har vært fem døgn alene i et bekmørkt rom. Jeg har løpt en maraton barbeint. Jeg har vært UD-medfølgende og UD-far i 14 av de siste 16 årene. Og det er helt åpenbart hva som har vært vanskeligst.

Det gjorde vondt på et personlig plan å lese Michael Kjelseths historie. Ikke fordi jeg kjenner ham eller engang har hørt om historien hans før. Men fordi jeg har sett andre expat-barn, og barn av rike lokale, som har vokst opp uten de nødvendige sosiale rammene, uten foreldre eller trygge, konstante voksne – og som har så høy sosial status eller så mye penger eller bare er så langt unna at ingen bryter inn.

Verdens dyreste privatskole

I Tsjekkia ble vi anbefalt (ikke av UD) å sette toåringen i en døgnåpen barnehage. Der kunne han være og leke hele dagen og hele natten og enda en dag og en natt og en uke eller to hvis vi trengte det, vi som var Viktige karrieremennesker og hadde Viktige ting å gjøre med andre Viktige mennesker.

I Sveits besøkte jeg det som skal være verdens dyreste privatskole, en kostskole hvor enkelte barn så foreldrene sine en eneste gang i løpet av hele året – og selv da brukte far mer tid på å nettverke enn å leke.

I Marokko gikk få expatbarn ut på gaten eller i nabolaget, de holdt seg stort sett inne på skolen eller inne i villaene sine og ble kjørt til venner etter nærmere avtaler. Ikke akkurat et optimalt liv for en frihetslengtende tenåring.

I en sånn verden, hvor man er langt fra familie og gamle venner, avhenger så mye av hva foreldrene tar seg tid til og bruker krefter på. Jeg valgte å sette min karriere på vent. Jeg valgte å frilanse, selv om det ikke er så lett når man ikke er en del av miljøet man bør knytte nye kontakter i. Jeg valgte å snakke tsjekkisk med rørleggeren heller enn å finne en expatanbefalt engelskspråklig en. Og det gikk jo rett i dass.

Fryktet dagen de måtte flytte langt vekk

Jeg valgte å bruke mesteparten av tiden og de fleste kreftene på å være der for barna. Å hjelpe dem med å bytte skole og by og land og språk. Igjen. Å kjøre dem til skolen gjennom marokkanske rundkjøringer. Å sykle dem med en gammel sykkel og parkere demonstrativt foran maseratiene og mercedesene. Igjen og igjen.

Og likevel slet de på enkelte grunnleggende områder. De hadde mange metaforiske sølvfat og sølvskjeer, og likevel brukte de mer energi enn de fleste her på å tvile på hvem de var, være nervøse for hvilken gjeng de kunne passe inn i, frykte dagen de måtte flytte langt vekk og begynne på nytt. Igjen.

Vi er tilbake i Norge nå, og barna har funnet seg venner på rekordtid. (Kanskje fordi alle sølvskjeer og sølvfat er lagt bort?) De føler seg litt annerledes, har ikke helt de samme referansene, sliter med begreper som russebuss og kveldsmat, men de er også veldig takknemlige for å ha familie i nærheten og å kunne snakke språket her uten å måtte tenke seg om.

Usikkerhet og rotløshet

De har levd et privilegert liv, på mange måter. Men som UD-barn Anna Tresse skriver i sin kronikk, er det også mange skyggesider ved dette livet, og mange ting som kan gå galt. Mye potensiell ensomhet. Mye usikkerhet og rotløshet.

Det krever sin forelder å lose barna gjennom et sånt liv. Sine foreldre, som regel, men den ene jobber jo ganske mye og sent, og det å være en UD-aleneforelder er ikke optimalt.

Det krever mye av barna, som fortere må bli tilpasningsdyktige og selvstendige. Og det krever et departement som er seg sitt ansvar bevisst. Som Anna Tresse skriver: Etabler en UD-barnekontakt, gi barna et bedre ankerfeste i Norge og et tydeligere fellesskap UD-barn imellom.

Som en moralsk plikt — de er tross alt sendt ut av UD. Og Michael Kjelseths historie er virkelig en påminnelse om hvor utsatte UD-barn kan være.

Men også som en investering.

Jeg mener, det er ganske mange ting i verden som går ad undas for tiden. Vi trenger alle mann på dekk i denne tidslinjen.