Jeg lever godt med å bli kalt et oppmerksomhetssøkende brødhue

Det blir ingen TV-serie om ensomhet nå. Men det viktige prosjektet består, skriver komiker og leder for Ensomhetspartiet Else Kåss Furuseth. Bildet er fra Arendalsuka i 2023. Foto: Olav Olsen

Det blir ingen TV-serie om ensomhet nå. Men det viktige prosjektet består.

Etter de siste ukers skriverier om Ensomhetspartiet kan det være greit med en oppklaring.

Aller først, en kort oppsummering: Ensomhetspartiet er et reelt parti, basert på en reell kampsak, som har stor betydning for mange mennesker. Det er allikevel forventet, og ikke minst forståelig, at andre partier, folk og medier setter spørsmålstegn ved motivasjonen når vi nærmer oss et viktig valg i krisetid.

Etter mitt syn er den fremste tillitserklæringen til politikk at ensomhetssaken ikke bare skal tilhøre en organisasjon, men et parti som ønsker politisk innflytelse, i den tro at parlamentarisk innflytelse er den fremste måten å påvirke samfunnsretningen på.

NRK har avgjort at det ikke blir TV-serie om ensomhet nå. Men det viktige prosjektet består: Ensomhetspartiet fortsetter arbeidet med og om et tema som forverrer livet til altfor mange, og som bidrar til utenforskap, psykisk uhelse og i ytterste konsekvens selvmord.

Ja, jeg søker oppmerksomhet

Dessverre har oppmerksomheten rundt Ensomhetspartiet en periode nå handlet om helt andre ting enn et voksende folkehelseproblem. Vi har fått kritikk fra enkelte politiske kommentatorer og andre.

Jeg lever godt med å bli kalt et oppmerksomhetssøkende brødhue i. Ikke minst fordi jeg faktisk er oppmerksomhetssøkende. På vegne av ensomhetssaken.

Enkelt forklart: Jeg bruker ikke ensomhetssaken for å få oppmerksomhet om meg selv, jeg bruker meg selv for å få oppmerksomhet om ensomhetssaken.

Og det aller kjedeligste med det siste nyhetsdramaet er at det bare er jeg, og ikke saken, som har fått oppmerksomhet. Igjen, motsatt av det jeg ville.

Jeg kan ikke forsvare meg med annet enn å si at brødhuedelen av denne kritikken, altså min komikarriere, gir meg mer enn nok oppmerksomhet. Men det jeg altså ønsker å bruke min person og mitt personlige engasjement i denne saken til, er oppmerksomhet rundt dette:

Ensomhet øker risikoen for alle sykdommer som dominerer folkehelsestatistikken: hjerte- og karlidelser, depresjon og søvnproblemer. Ensomhet øker risikoen for tidlig død med 26 prosent. Så vi har alle mye å tjene på å forebygge ensomhet.

Etter fem år med nullvisjon for selvmord har selvmordsraten ikke gått ned. Det er en katastrofe for alle berørte og et nederlag for psykisk helsevern og for samfunnet som helhet. Alarmen bør gå!

Alvorlig

Vi vet at halvparten av alle som begår selvmord, enten er under behandling i spesialisthelsetjenesten eller nylig har fått behandling. Mange i denne gruppen har også rusproblemer, særlig knyttet til alkohol.

Vi kommer derfor ikke utenom å vurdere hvordan alkoholbruk kan endres med mål om å redusere skadelige helse- og sosiale effekter.

Det er ikke slik at denne gruppen ikke får hjelp, men behandlingen har tydeligvis ikke nok effekt.

Riksrevisjonen har også nylig vist at de som sliter med kombinasjonen rus og psykiatri, kommer spesielt dårlig ut fordi behandlingsapparatene for rus og psykisk helsevern ikke klarer å samarbeide. Mange får hjelp, men den er ofte for kort og av varierende kvalitet. Psykisk helsetilbud avhenger også av hvor du bor. Her er det mye å ta tak i!

Etter fem år med nullvisjon for selvmord har selvmordsraten ikke gått ned. Alarmen bør gå! skriver Else Kåss Furuseth. Foto: NORDISK BANIJAY/NRK

Antall personer som mottar uføretrygd, øker stadig (8,5 prosent av menn og 12,7 prosent av kvinner i arbeidsfør alder).

Uføretrygd kan bidra til ensomhet, dårlig helse og økonomiske problemer.

Det er enighet om at flere kunne vært i arbeid med god helsegevinst. I februar skrev det anerkjente tidsskriftet The Lancet følgende på lederplass: «Folkehelsepolitikken må gjøre noe med barnefattigdom og de økende sosioøkonomiske forskjellene nå for å unngå ulikheter i helse gjennom generasjoner fremover.» Dette er alvorlig.

Må satse bredt og tidlig

Ensomhet er ikke bare et abstrakt begrep, det er konkret virkelighet. Forebygging er det aller viktigste. Det handler blant annet om en god start allerede fra unnfangelsen, gode familie- og oppvekstforhold, boliger, integreringspolitikk, skattepolitikk og et inkluderende samfunns- og arbeidsliv.

Det må parallelt jobbes med forebyggende folkehelsetiltak og spissede tiltak mot risikogrupper. Vi trenger også en forventningsavklaring med tanke på hva psykisk helsevern kan utrette. Psykisk helsevern kan ikke hjelpe oss med «alt»: Vi må rett og slett ha en holdningsendring i samfunnet.

I tillegg trenger vi å bruke kvalitetsindikatorer eller endepunkter etter behandling i psykisk helsevern. Disse bør fokusere på hva helsehjelpen faktisk gir av gevinst, med tanke på symptomer, funksjon og livskvalitet.

Det hjelper ikke bare å øke innsatsen. Vi må satse bredt og tidlig på det som hjelper, og være modige nok til å trappe ned det som har liten eller ingen effekt, og hvor andre aktører enn helsevesenet kan bidra, for eksempel frivilligheten eller arbeidsplassen. For å få til dette er det viktig med praktisk rettet helsetjenesteforskning der man også sammenligner behandlingsresultater mellom ulike institusjoner.

Hvorfor klarer vi ikke å gjøre mer?

Vekslende flertall i Stortinget har økt bevilgningene til psykisk helsevern gjennom de siste par tiår. Til tross for dette har vi et forventningsgap mellom ønskede og oppnådde behandlingsresultater i psykisk helsevern, og vi lurer på om kvaliteten på tjenestene er blitt dårligere.

Alle vet at ensomhet er et alvorlig folkehelseproblem, og det krever en felles innsats og konkrete politiske tiltak å få tallet på ensomme til å gå ned.

Vi er absolutt ikke de eneste som er opptatt av ensomhet. De etablerte partiene er alle opptatt av tematikken. Men hvorfor klarer vi ikke å gjøre noe mer med det? Ingen har det overordnede ansvaret for å forebygge ensomhet og/eller utenforskap. Dette medfører at temaet faller mellom alle stoler i systemet.

Ensomhetspartiet er et mikroparti uten noen gjennomføringskraft om vi ikke får til samarbeid. Vi ønsker å være et brobyggerparti som inviterer til en tverrpolitisk innsats rundt samfunnsproblemet ensomhet, på samme måte som at Miljøpartiet De Grønne inviterer alle partier til større klimabevissthet.

Ensomhet berører alle, for et samfunn preget av ensomhet oppløses innenfra. Uten tillit til hverandre og til fellesskapet brytes demokratiet vårt ned.

Psykisk helse er komplisert, og det finnes ingen enkel oppskrift. Men det enkle budskapet vårt er: Sammen står vi sterkere i kampen mot ensomhet.

• Trenger du hjelp? Ring Mental Helses hjelpetelefon 116 123.