Jeg unner barna mine at jeg ikke lever for lenge

Hva koster det samfunnet vårt å betale for 25 år med et medikament når effekten er marginal? spør Pål Gulbrandsen.

Jeg unner mine barn at jeg dør tidlig nok til at de selv kan oppleve både barn og barnebarn på en klode som fortsatt har liv.

Jeg takker aldringsforskerne for den nøkterne responsen (Aftenposten, 25. januar) på mitt polemiske innspill om aldringsforskning 11. januar. Jeg tviler ikke på forskernes gode intensjoner. Jeg kjenner noen av dem selv.

I Aftenposten-reportasjens ukritiske presentasjon av aldringsforskningen 20. desember ble jeg trigget av entusiasmen for at det settes av så store midler til slik forskning takket være visjonære rike. Videre av at Arne Søraas savnet folk opptatt av aldringsforskning, siden mange flere er opptatt av infeksjoner.

Kloden er full av folk. I den rike delen av verden har vi nå en omvendt befolkningspyramide. Vi har en klimakrise på grunn av økende forbruk, inkludert en flom av gamle som elsker å reise for å se hele verden, trolig fordi de kjeder seg hjemme. Jeg har selv lyst, og jeg bidrar til overforbruket.

Vi har også en epidemi av underholdning i alle kanaler, tusener av unge mennesker vil heller synes på en skjerm enn bli sykepleiere og lærere. Kanskje ikke så nødvendig med lærere når vi ikke lager barn lenger heller? Hvis man da ikke er fattig, og barn fortsatt er et fremtidshåp.

Selv ble jeg som 68-åring foreskrevet et kolesterolsenkende middel. Jeg tok alle mine kliniske data, sendte dem til en kardiolog og spurte hvor lenge jeg statistisk sett lever med og uten dette. Uten medikamentet hadde jeg over 50 prosent sannsynlighet for å bli 90 år. Med medikamentet ville jeg statistisk sett leve halvannet år lenger. Hva koster det samfunnet vårt å betale for 25 år med et slikt medikament når effekten er marginal?

Forskerne avslutter med at legens jobb er å respektere menneskeliv, pasientens autonomi og sette pasientens helse og velvære først. Individuelt sett, ja. Systemisk derimot, er det liten grunn til å tro at majoriteten av menneskeheten vil oppleve økt autonomi – et vestlig mantra – så lenge alle med ressurser til det investerer alt de kan i å leve lenger og reise mer. Jeg unner mine barn at jeg dør tidlig nok til at de selv kan oppleve både barn og barnebarn på en klode som fortsatt har liv.