Jeg vil alltid være et barn av UD – selv om de på ingen måte vil vedkjenne seg foreldreskapet

Under oppveksten bodde Anna Tresse ni år i Zambia og Nepal. På bildet er hun sammen med småsøsknene sine i Zambia i 1999. Foto: Privat

Michael Kjelseths rystende historie har åpnet en dør. En dør Utenriksdepartementet, med politisk ledelse i spissen, må gå gjennom – ikke stenge.

Som diplomatsønn ble Michael Kjelseth overlatt til seg selv – og til en «familievenn» som utsatte ham for grove overgrep fra han var 13 år gammel. Saken er omtalt i Aftenposten. I rettssaken sier han: «Min historie […] er blitt til i regi av min familie, mitt land og min omsorgssituasjon.»

Som Michael er jeg også diplomatbarn. Våre historier er forskjellige. Men ved å fortelle så åpent og modig åpner Michael dører for andre diplomatbarn til å fortelle sine historier. Endelig, kanskje.

Det er rart å si «diplomatbarn», for jeg er voksen. Men min barndom er allikevel blitt formet, på godt og vondt, av Utenriksdepartementet. På en måte vil jeg alltid være et barn av UD – selv om de på ingen måte vil vedkjenne seg foreldreskapet. Og det er kjernen av problemet.

Når UD sender ut diplomater med barn, tar de også en stor risiko på vegne av barna. Da kan det hende det går bra. Men det kan også hende at det går skikkelig dårlig.

Det minste man da burde gjøre, er å erkjenne sitt ansvar, etablere gode, forebyggende systemer – og sikre tilgang til hjelp og støtte når det går skeis.

En designet barndom

I 2021 disputerte Ragnhild Holmen Bjørnsen med norgeshistoriens første doktorgradsavhandling om diplomatbarn. Hun skriver at UD-barn har en «designet barndom». Den er designet av voksne ut ifra hensynet til kongerikets interesser og ikke ut ifra hensynet til barnets beste.

Bjørnsen finner at mange UD-barn sliter med relasjonsvansker i voksen alder. Hun skriver om UD-barnas «selvpålagte selvsensur», om hvordan sykluser av stadige oppbrudd og brutte relasjoner kan forårsake dyp sorg som aldri blir bearbeidet eller anerkjent.

Barna ser vennskap og nærhet som noe de skal være «flinke til», noe de må gjøre seg fortjent til – og noe som ubønnhørlig tar slutt.

Anna Tresse mater familiens geit Brage i Lusaka i Zambia i 2001. Foto: Privat

«Tilpasningsdyktighet» er en styrke. Mindre positivt er det å gjemme seg bak mange lag med masker for å passe inn og bli likt i stadig skiftende miljøer og aldri helt kunne stole på nære relasjoner.

Dette er komplekse barndomserfaringer som det er behov for støtte, tid, kompetanse og samtaler for å kunne navigere i.

Et juridisk vakuum

Kanskje er det mest alvorlige i Bjørnsens avhandling påpekningen om at UD-barn befinner seg i et juridisk vakuum, et svart hull, når det gjelder beskyttelse.

Fordi diplomatfamilier oppholder seg utenfor Norge og har immunitet i vertslandet, er diplomatbarna hverken beskyttet av norsk barnevern, barnevernet utenlands (de stedene det eksisterer) eller internasjonal barnerett.

Den rettslige beskyttelsen som alle norske barn skal ha, gjelder altså ikke for norske UD-barn når de er med på lasset.

Sett så dette inn i en kontekst der alkoholen fortsatt flyter, der voksne og barn sosialiserer tett sammen i små expat-miljøer, der status, karrierejag og fasade fort tar mye plass. Der barnets lærere og bestevenner byttes ut årlig, i samfunn som ofte er svært verdikonservative, der opplæring i temaer knyttet til overgrep, vold og seksualitet er tabu, og der barnets tilgang til alkohol og rus og alt det fører med seg, er så innmari lett: Man er diplomatbarn, ingen setter grenser, ingen sjekker legitimasjonen din i baren.

Fått mye, mistet mye

Jeg mistenker at mange av oss UD-barn har vært for stille, for lenge. Det gir UD mulighet til å slippe unna med varianter av: «Vi er diplomatens arbeidsgiver. Barn er foreldrenes ansvar.»

Ansvarsfraskrivelser som dette har vi heldigvis sluttet med når det gjelder barn i Norge. De burde heller ikke aksepteres overfor UD-barn i utlandet.

For mange, inkludert meg selv, har oppveksten gitt oss mye – og tatt fra oss mye. Men historiene om privilegiene og hvor heldige vi er, dem kan vi utenat. Historiene om skyggesidene – om grenseløshet, om så altfor tidlige erfaringer med rus og alkohol, om seksuelle overgrep og vold, om ensomhet, uforutsigbarhet og rotløshet, om skyldfølelse og frykt – det kan vi for lite om.

Til enhver tid befinner det seg rundt 400 UD-barn stasjonert rundt om i verden. Hvordan går det med dem? Hva har de opplevd der ute, langt utenfor det norske storsamfunnets blikk og oppfølging? Hvem kan de henvende seg til for å få hjelp?

Hvor mange Michael-er finnes der ute?

Noen svar har vi fått i Bjørnsens avhandling. Men i det store og det hele er svaret at vi ikke vet.

Handling kreves

På samme måte som misjonærbarna har gått i front og krevd systemendringer og anerkjennelse, bør vi UD-barn gjøre det samme.

Her er noen konkrete ideer fra et UD-barn til UD, til regjeringen og Stortinget:

Etabler en UD-barnekontakt. Sørg for at hvert barn som blir sendt ut, får en egen barnekontakt som sitter i Norge. Ingen barn skal sitte alene langt hjemmefra og ikke vite hvem de kan kontakte for å få hjelp.

Skaff UD-ansatte med barnefaglig kompetanse. Dette er ansatte som har barns beste som fremste hensyn og kompetanse. De bør ha en sentral rådgivende rolle innad i UD med utarbeidelse av retningslinjer, opplæring, oppfølging og vurderinger.

Etabler nettverk. Barn bør få det samme tilbudet om forberedelseskurs før utreise, slik foresatte får. Slike samlinger burde også tilbys i sommerferier og etter hjemreiser. Det å ha et nettverk med andre barn som har den samme oppveksten, kan være helt avgjørende.

Sikre UD-barn rettslig beskyttelse. Kloke hoder i Justisdepartementet og Barne- og familiedepartementet burde umiddelbart, sammen med UD, ta tak i den juridiske (og politiske) nøtten som er det juridiske vakuumet som UD-barna befinner seg i.

Skaff oversikt. Gjør en systematisk informasjonsinnhenting. Opprett en kommisjon, sett ned et utvalg, design en nettportal, initier en granskning. Inviter og oppfordre UD-barn til å fortelle sine historier. Ta imot informasjonen med ydmykhet og på alvor.

Sikre medvirkning. Inviter UD-barn til å komme med konkrete forslag om hva som kan gjøres annerledes. Inviter inn diplomatforesatte og medfølgende til det samme. Mange av dem bærer også på mye vondt.

Ta ansvar. Gjør noe med den kunnskapen dere henter inn. Rett ryggen og rett opp feil, slik at fremtidens UD-barn kan oppleve gledene av å bo ute noen år – uten å få for mange arr.