Hooman Sharifis nye verk går ikke akkurat i dialog med Helge Stens dype dronemusikk.
Publisert: 12.10.2025 14:04
Noen forestillinger sender kroppen i forsvarsmodus. Det blir for mye støy, for mye mørke, for mye desperasjon og meningsløshet. Man har lyst til å gå – og en del gjør det i kveld. De sniker seg ut med bøyde hoder, ut i høstmørket som plutselig kjennes som en håpefull forsommerkveld i forhold til hva som skjer her inne.
Jeg kan ikke gå, jeg får betalt for å være her. Dessuten sitter jeg midt på raden og hadde forstyrret halve salen om jeg reiste meg opp. Men jeg har lyst. Det gjør vondt i brystet, i magen. Og jeg mistenker at det er meningen.
Les hele saken med abonnement