Jo mere vi er sammen, jo galere vi blir

Vinner man kvartfinalen i et VM, er man sikret ikke en, men to kamper til. Semifinale leder over i finale eller kamp om tredjeplassen.

Det var den Sverige vant i VM i USA i 1994, og nasjonen sto på hodet i hyllest enda noen dager, da landslaget kom hjem for selv å delta i feiringen.

Det kan bety at det nærmer seg august før Norge kan nærme seg en normaltilstand. Sannsynligvis ikke da heller.

Hvor mye mer klarer vi?

Det er nasjonen jeg er en tanke bekymret for, ikke hovedpersonene selv.

Hvor mange flere ferieplaner kan utsettes?

Hvor mange ekstrafly har Norse, Norwegian, SAS og Braathens kapasitet til å sette opp?

Hvor mange flere storskjermer rekker man å importere?

Hvor mye nattesøvn kan man ofre, ikke for å se kamper, men for å rekke å komme tidlig nok i køen til nettopp storskjermvisningene?

Hvor mye lenger kan man få rekken av roere, om det er på Karl Johan eller en eksotisk fjelltopp?

Og hvor mange flere kongelige har Slottet å by på som krydder i feiringen, uten at Kongen selv må delta?

Men først og fremst: Hvor mange følelser orker vi nordmenn nok en gang å mobilisere? Disse følelsene er krevende på et vis vi aldri tidligere har følt på.

Skal England få sjansen?

Kanskje er det nok nå. Kanskje skal England få lov å vinne, så vi har litt å gå på for fremtiden.

Suksessen i mesterskap kan fort ende som den nye normalen. Neste gang er vi bedre forberedt.

England har forberedt seg i 60 ulidelige lange år. Det var sist fotballens hjemland lyktes med å gå til topps i et mesterskap. VM-seieren, selvsagt på hjemmebane, er også eneste gang de engelske mennene har lyktes.

Smerten de har opplevd siden har føltes hele veien over Atlanteren, i hvert fall nesten. Forholdet vårt til britene og deres fotball har alltid vært forunderlig nært.

For mange nordmenn har derfor England vært favoritten i en rekke mesterskap, i mangel av egne helter å heie på.

Slik er det ikke nå.

Ingen har flere helter akkurat nå enn vi nordmenn.

20 millioner nye følgere kan ikke ta feil.

Elsket av rampelyset

Erling Braut Haaland takler åpenbart en uke til i VM. Norges egen superstjerne ser ut til å elske det særegne VM-rampelyset. Og rampelyset elsker han.

Det å lykkes i kamper absolutt hele verden følger med på, har en helt spesiell effekt, langt utover den Premier League gir. Om Haaland var en gigantisk stjerne før VM, er han nå et globalt fenomen.

Den eneste belastningen det tilsynelatende har på Haaland, er enda flere internasjonale medier på pressekonferansene der han deltar – samt 20 millioner nye følgere å ivareta på Instagram. Det siste er neppe noen stor utfordring. Haaland har masse å gå på.

Han har akkurat rundet 60 millioner følgere. Cristiano Ronaldo har 675 millioner, Lionel Messi 512. Begge nærmer seg slutten av sine karrierer. Verden trenger nye idoler.

Da har man Yamal, Mbappe og en nordmann ved navn Haaland som vil ta over.

Norsk fotballs drømmeland

Disse tingene bekymrer sannsynligvis Ståle Solbakken ganske minimalt.

Han virker i det hele tatt veldig lite bekymret om dagen, og det med rette.

Solbakkens Norge har vunnet VM for lengst. Ikke minst har han åpenbart klart den kanskje største utfordringen, nemlig den å beholde den indre roen og balansen i gruppen gjennom det som nærmer seg halvannen måned på leirskole.

Men de har også oppfylt alle sportslige krav og mål.

Alt de nå opplever, er en ren bonus.

Det vi nå befinner oss i, er norsk fotballs drømmeland.

Dette er i seg selv nesten nok til å gjøre Norge til favoritter mot et England under massivt seierspress.

Uansett hvor imponerende Haaland, Ødegaard eller for den del Kent Bergesen har vært under VM vil ikke England tilgi sine helter et tap for Norge.

«Battle of the riches»

Uansett hvor mye vikingsymbolikk og hvor mange referanser til Lindisfarne i 793 en norsk seier vil medføre, vil det likevel først og fremst åpne for et oppgjør ingen noen gang hadde drømt om.

Det er et oppgjør som vil symbolisere alt av milliarder som er brukt på fly, overprisede hoteller og vanvittig dyre VM-billetter den siste nøyaktige måneden.

Nå er det nemlig ikke urealistisk med Norge-Sveits i en semifinale i et VM.

To små og ekstremt privilegerte europeiske land, i et slags «battle of the riches» om en plass i VM-finalen. Noe absolutt ingen hadde satt pengene sine på i forkant av VM.

Ironien for resten av verden er selvsagt følelsen av at de to landene gjennom et slikt oppgjør endelig også ville gitt andre sjansen til virkelig å kunne blitt rike.