Jul i gågata

Folk haster forbi med store poser i hendene.

Titter ned i skjermen.

Kanskje ser de ikke han som står der, stille, med åpne hender.

Det er David.

45 år gammel. Snill og morsom, sier venner.

En du kan slappe av sammen med.

Og en ekte veteran i bransjen. Nesten halve livet har han gjort det her.

Tross et introvert sinn.

Kronene han håper å tjene i dag holder bare til i morgen.

Men alternativet er dårlig, han har tross alt en niese som er politi.

– Jeg har gjort mye dumt før. Å tjene penger på lovlig vis er mye bedre.

Men arbeidsdagen startet egentlig ikke her.

Vi spoler tilbake.

Nystekte bagetter er smurt. Kaffen er kokt.

Store stabler med historier ligger klare.

Inn døra kommer David.

Han har allerede vært på sykehuset – fått morgendosen med heroin.

I resepsjonen får han en plass å stå.

I dag blir det midt i byens travleste gågate.

Selgerne kjøper blader med egne penger.

I høytiden er det en tykkere variant: Juleboka.

David ber om fem stykker.

Om han selger alle tjener han 750 kroner.

Det holder til neste dag, til mat og sigaretter.

Forhåpentligvis en julegave til samboeren.

Og akkurat nå, i jula, er det gode tider – flere som vil støtte.

– I desember er det en stemning som vi skulle ønske vi så mer av resten av året, sier Erlend Dahlhaug Paxal.

Han er daglig leder og ansvarlig redaktør i Erlik Oslo.

Men hvem er selgerne?

Noen bruker harde rusmidler. Enkelte er hjemløse.

– Andre har utfordringer som kanskje handler mer om det sosiale.

Folk som har bruk for en fast rutine, noe som får dem til å komme seg ut av huset.

– En mulighet til å se folk og prate med mennesker.

Og for hvert år som går har det blitt litt flere som dukker opp her. Spesielt før jula.

For mange er jobben en akutt hjelp mot fattigdom. En lovlig måte å tjene penger på, uten store forpliktelser.

For selgerne kan være i aktiv rus, og det er ingen faste timer eller store krav som stilles til dem.

David liker å starte litt tidlig.

Så vi slentrer mot dagens arbeidsplass.

En kollega roper når vi passerer:

«Lykke til i dag»

David vinker og smiler under capsen.

Under armen bærer han levebrødet.

En mann i mørke klær stopper opp når han ser David.

Han har akkurat kommet til Oslo.

– Vi kan ikke kjøpe magasinet der jeg kommer fra.

Han vipser 300 kroner. David takker med et forsiktig smil.

– Det er en god sak. Jeg synes de fortjener å ha litt ekstra, sier mannen.

Egentlig er det litt rart at David endte opp som selger.

Stemmen er lav. Blikket flakkende.

Han er en rolig type. En som ikke roper eller maser.

– Jeg håper at folk ser at jeg står her. At noen vil kjøpe, men jeg vil ikke presse dem, forklarer han.

I dag er det travelt i byen. Hundrevis passerer nok.

Og fire bøker blir til to.

David er fornøyd, men sier det går litt tregt.

Det minner lite om den beste dagen han har hatt. Da en dame ba om 200 julebøker.

– Da ble jeg veldig glad, og litt satt ut.

Føttene tripper, er frosne.

En sykkel stopper opp. På setet sitter en gammel kompis.

– Vi ble kjent for mange år siden, i rusmiljøet, sier mannen som heter Atle.

– Jeg måtte gi han litt juling først, sier David og de begynner å le.

Det er nesten 20 år siden.

Rundt den tiden han begynte å selge blader – da Erlik ble til.

– Det beste med David er at han har en veldig god aura, det er lett å være seg selv rundt han.

Kompisen vinker, han skal videre.

Slik som de fleste i gågaten.

De skal noe, har det travelt, er på vei et sted.

Men et eldre par stopper opp midt i julehandelen.

Smiler bredt når de ser den røde vesten.

– Vi har alltid kjøpt Erlik Oslo. Vi synes det er viktig, det støtter en god sak, sier Liv.

Paret har sett frem til årets julebok.

– Jeg har den på do, der har jeg tid til å lese, sier ektemannen Arne og ler.

– Vi ble veldig lei oss da Erlik kafe ble lagt ned, for det var et fast stopp for oss i Oslo, sier Liv.

De snakker gjerne med selgerne. Spør om stort og smått.

Og dette er litt av poenget, sier Erlik sjefen.

– Bladet får folk sammen, får folk i prat som ellers ikke ville møttes.

Er man ikke i miljøet er det sjeldent man prater med folk som David.

– Magasinet er en unnskyldning til å treffes. En måte å lære at man kanskje ikke er så ulike som man har tenkt, sier Paxal.

David har blitt litt mer rastløs. Føler suget etter heroin.

– Dagene hvor man bare ikke får solgt noen ting, null salg, er utfordrende. Når du ikke har tjent én krone.

– Det må man bare prøve igjen neste dag.

Han har fortsatt en julebok igjen. Men ingen stopper opp.

Kanskje er det bedre å komme tilbake senere, etter dosen.

Vi drar til sykehuset.

David forklarer at han begynte å selge Erlik Oslo for å unngå kriminalitet.

– Jeg er ikke noen selgertype. Men det er et veldig bra alternativ til å pushe dop for eksempel. Det er ikke noe kult.

Og jobben er sosial.

– Det er deilig å ha en jobb. Det gir en verdighet. Å tjene penger helt lovlig.

Og når dagene blir mørke er det flere som vil bidra.

– Jeg får litt bedre økonomi nå, så det er veldig fint.

Og han har et juleønske:

At folk også ser og støtter dem som ikke gjør så mye ut av seg.

– Mange får ikke solgt bøker fordi de har så mye angst. De sliter skikkelig.

Men David skal ikke være ensom i jula.

– Jeg har en samboer, det er bestevennen min.

Bestevenner, født på akkurat samme dag. Med samme dragning mot rusen.

Han forteller at selv om de ikke har store planer, gleder han seg.

Det blir bare de to.

– Vi finner på noe enkelt. Det er bare hyggelig at vi kan være sammen i julen.

Utenfor sykehuset sitter flere gamle venner fra rusmiljøet.

Her får de hjelp fra sykepleiere.

Rent dop i hygieniske omgivelser.

– Det går mye bedre med oss nå, etter at vi fikk dette tilbudet, sier en av vennene som røyker en sigarett på trappen.

David nikker.

Etter sykepleierne har dosert dagens siste heroinsprøyte, drar han tilbake til byen.

Han skal innom kontoret og hente flere varer.

Planen er å forsøke å selge noen flere blader.

Kanskje rekker han Erliks årlige julebord.

– Jeg tar livet litt som det kommer.

Vi vinker farvel for denne gang.

Og ønsker hverandre en god jul.