Julenissens julefortellinger: Det magiske, triste, mørke og det fine

Denne Julenissen fra Drammen, noen kaller ham Bent Lønrusten, har levert gaver verden over i hele førti år. Store forandringer har skjedd i løpet av de årene.

Den gang var gatene helt tomme på julaften. Nå kjører biler og taxier konstant forbi, midt i ribbetider.

Men èn ting forblir slik det alltid har vært.

Øyeblikket.

Den stillheten, forventningen og gleden han kjenner på rett før han åpner den døra som står i mellom ham og uendelig barnelatter og glede.

Den ektefølte gleden som kun et barn kan føle på. Hvis du har sett slik pur barneglede, så vet du hva nissen snakker om.

Julenissen kikker opp mot stjernene og nyter stillheten. Han tar til seg øyeblikket, og gjør seg klar for hva enn som kommer:

Ei åtteåring er furt fordi hun fikk færre gaver enn i fjor, mens en annen åtteåring feirer sin aller siste jul.

Noen drikker altfor mye, mens andre drømmer om å bare ha nok penger til ribbe.

Bak døren kan det skjule seg sorg, smerte og sinne. Usikkerhet, rus, fattigdom eller sykdom.

Julenissen har sett alt.

Men uansett hva som gjemmer seg bak døra, er øyeblikket alltid det samme. Med nissens nærvær på julaften vil barna glemme alle sine bekymringer – om det så bare er for et øyeblikk.

– Jula er sjelden så fin som den ser ut på bilder, forteller Julenissen.

For de norske hjem er forskjellige. Og det er også julekveldene.

Nå åpner han døren til sine fire fineste og vondeste øyeblikk som julenisse.

Og den første historien er ...

«Livets siste juleønske»

Julenissen er i USA og besøker et sykehus i Minneapolis med kreftsyke barn.

Rundt ham sitter flere barn i glassbokser, de har slanger i ansiktet og på hendene. Likevel stråler det ekte glede i øynene deres når Julenissen kommer inn i rommet.

Han får en klump i magen, samtidig som han kjenner på en enorm takknemlighet over hvilken rolle han får spille i livet deres – en aller siste gang.

Ei lita jente skiller seg ut.

Hun sitter i en glassboks, isolert fra alle andre, for å unngå smitte. Det eneste besøket hun har hatt i glassboksen, er av helsepersonell i store, lufttette drakter.

«Egentlig slipper vi ikke inn noen, men du kan få gå inn. Fordi gleden hennes av å se deg er større enn eventuelt at dette barnet lever to dager lengre», sier legen.

Julenissen setter seg på sengekanten: «Hva ønsker du deg til jul?».

«Å kjenne snø i ansiktet», svarer hun.

Bare en aller siste gang.

Julenissen løper ut og samler sammen litt snø i en kopp, som han tar med inn til den lille jenta.

Så strør han det over henne, og hun føler snøen dale ned på huden sin. Smilet hennes går nesten helt rundt, og Julenissen holder tårene tilbake.

– Da spiller ikke tiden noen rolle. Du stresser ikke for å komme deg av gårde for å gi gave til det neste barnet, da må du bare være der.

– Hvor lenge var du der, tror du?

– Det husker jeg ikke. Lenge, minnes Julenissen.

Han vet ikke hvordan det gikk med barna på sykehuset, men innerst inne vet han det egentlig veldig godt.

– Det var liksom den siste reisen for de barna. Og de ønskene de hadde, de var ganske nøkterne i forhold til veldig mange andre barn.

Bildene fra denne dagen har han tatt godt vare på.

Julenissen synes det var en utrolig sterk opplevelse å møte denne jenta – på godt og vondt.

– For jeg kunne dra med meg noe som var litt positivt inn i en tragisk situasjon.

Og så går vi noen år tilbake, til en hendelse som skjedde på Nisshuset i Savalen ...

«Det magiske øyeblikket»

– Det har vært mange magiske øyeblikk med barn, men det er en hendelse jeg husker veldig godt.

Det hele startet med en telefonsamtale fra en mor. Sønnen har cerebral parese, med mye spasmer og kramper.

Morens hverdag er svært presset med både dårlig tid og kronglete transportmiddel. Hun lurer på om de heller kan komme til Nissehuset på Savalen utenfor åpningstiden. Det er sønnens eneste mulighet.

– Det sa jeg ja til, selvfølgelig.

Nissen har noe på lur. I en innhegning utenfor Nissehuset har han nemlig reinsdyr.

Han triller guttens rullestol mot innhegningen. Gutten er stroppet fast til rullestolen så han ikke skal falle ut, på grunn av spasmene. Men det er for mye snø.

Da løper Julenissen og henter et reinsdyr ut til gutten.

Og det neste som skjer, klarer han ikke å forklare som noe annet enn magi.

Reinsdyret, med sitt gedigne gevir og klumsethet, pleier ofte å skumpe borti ting eller folk, som kan gjøre vondt.

Men Julenissen føler på en spesiell stemning i luften mellom gutten og reinsdyret. Det gjør at han slipper båndet.

Både moren og Julenissen stopper opp og ser at reinsdyret sakte går mot gutten. Stillheten er overdøvende. Julenissen blir smått bekymret for at reinsdyret skal gjøre noen brå bevegelser og skade gutten.

Reinsdyret går helt opp til rullestolen og legger hodet sitt forsiktig i fanget hans.

Sakte, men sikkert slutter gutten å riste. For en liten stund, slipper han spasmer og smerte.

Moren knekker sammen. Hun forteller at hun aldri har vært borti lignende.

Tilbakeblikket gir Julenissen blanke øyne, selv flere år senere.

– Hvilket reinsdyr var det?

– Hvilket tror du?

– Rudolf?

– Ja, selvfølgelig, smiler han.

Men for de færreste byr julaften på magi. Ofte har Julenissen kommet inn til hjem der ...

«Det er noe som ikke stemmer»

Noen ganger går Julenissen inn døren til et hjem, og merker det umiddelbart: Her er det noe som ikke stemmer.

Det er måten de voksne sitter på, snakker til hverandre og oppfører seg.

Mor og far er passivt aggressive mot hverandre, eller krangler skamløst. Det ser ut til å være den siste julaften under samlet tak, og noen foreldre har fått i seg altfor mye alkohol - igjen.

Og ungene merker det samme.

– Og det er nok de tristeste hjemmene å komme inn i.

Ofte opplever Julenissen at foreldrene prøver å overkompensere dårlig stemning eller dårlige valg med overdådige gaver, som plaster på såret.

– De gavene synes ikke ungene noe om. Fordi de kjenner på seg at her er det noe som ikke stemmer, og foreldrene kan prøve å glatte over det så mye de vil, men barna merker det.

For en stakket stund glemmer barna den situasjonen når Julenissen kommer.

Men når Julenissen går ut døren, står han på trappen og puster tungt ut med en klump i magen. Han håper enten det er familiens siste jul samlet, eller at de finner ut av det.

Uansett håper han det er siste gang han besøker familien i den tilstanden.

Men ikke alle har råd til å spe på med masse gaver, som et plaster på såret. I noen hjem blir det ...

«Grandiosa»

I noen hjem merker Julenissen fort at foreldrene har strekt seg langt for å få tak i gaver til barna og mat på bordet.

De har egentlig ikke råd, men tar seg råd for å glede ungene.

– Jeg har vært i hjem hvor de har servert Grandiosa, for de hadde ikke råd til julemat. Ungene syntes det var godt, så de blåste nok i det, men foreldrene prøvde alt for at disse ungene skulle ha en hyggelig jul. Tross situasjonen som var.

Julenissen tar vanligvis betalt for å besøke andres hjem, for å blant annet dekke fôret til reinsdyra (eller bensin til bilen).

– Men det aller viktigste er at de prøver å gjøre alt for barna sine. Da trenger jeg ikke penger.

I et samfunn der vi stadig vil ha mer, har Julenissen sett en tydelig forandring de siste førti årene. Han forteller at jula har blitt et kjøpspress.

Det er ikke lenger nok å «bare få èn gave».

– Og det er det mange som ikke har råd til, sier Julenissen.

På tross av at barna i de fattigere hjemmene ikke får den nyeste PlayStation, synes derimot Julenissen at de fineste feiringene ofte er i disse hjemmene. For selv om situasjonen på mange måter er vond, er innsatsen og kjærligheten så utrolig tydelig tilstede.

– Barna der føler seg ofte satt pris på. Og det er jo kanskje det viktigste.

Julenissen har vært mye hos familien hvor det ble servert Grandiosa til middag.

– Og den familien, de har det veldig fint i dag. De var i en tung periode, men de klarte seg, og de stod sammen.

Men hva er en god jul, da?

Dette er fire sterke juleminner Julenissen husker godt. Gjennom sine førti år som nisse, har han sett en utvikling der vi stadig vil ha mer. Og det aller beste er ofte ikke godt nok.

Han har sett jula i alle slags former.

– De aller fineste øyeblikkene er de som ikke handler om det griske, men om det å være raus og gi noe tilbake.

Som når alle barna i en familie plutselig bryter ut i felles sang, fordi de har lyst til å gi noe tilbake til nissen.

Eller når et lite barn får en gave som for alle andre ser ut som juggel, men som viser seg å bety hele verden for dette barnet.

– Det er øyeblikk selv nissen blir veldig rørt av. Da får jeg troa igjen på menneskeheten.

For Julenissen handler jula om at du overfører den gleden av å gi noe til andre. Hva det er, betyr ingenting. Hva det betyr, er derimot alt.

– Hva bør foreldrene gjøre for å gi barna sine en fin jul?

– Tid. Det er det de egentlig vil ha. Tid med mor og far.