Julestafetten 2025: Reidar Bruusgaard

Reidar Bruusgaard er førstestatsadvokat hos Riksadvokaten, men har utenom embetets medfør engasjert seg sterkt i Ukraina-saken. Sist vinter var han med på å dra i gang en innsamlingsaksjon i samarbeid med Fritt Ukraina, der målet var å samle inn penger til en såkalt med-evac. Dette er en ombygd varebil, spesialutstyrt for å frakte skadede soldater bort fra fronten. Rett24 bidro til finansieringen, og fulgte med under overleveringen i Kyiv i april.

– Hva ble årets mest krevende sak for din del?

– Her svarer jeg turene på fritiden til Ukraina med Fritt Ukraina. Leveranser av biler, medic og sivile droner til militære enheter på en rask og ubyråkratisk måte. Ved påsketider hadde Statsadvokatenes forening og Rett24 samlet inn penger til en ambulanse, som vi kjørte ned og leverte i Kiev. I høst var jeg påny nedover, og tett ved fronten. Underveis hadde vi møter med sentrale personer i den Ukrainske justissektoren. Tema var politiets rolle i krig. Norge har ikke vært stresstestet på 80 år, så dette er erfaringer med overføringsverdi til pågående utredningsarbeider hjemme i Norge – også til Politirolleutvalget, hvor jeg er sekretariatsleder.

– Hvordan havnet du hos Riksadvokaten?

– Litt tilfeldig. Jeg har gjennom 29 år hatt ulike stillinger i påtalemyndigheten og politiet. Samfunnsoppdraget har alltid vært viktig for meg. At jeg skulle inn i politietaten ble tidlig klart. Men at jeg etter mange år som leder for etterforskningsseksjonen på Kripos skulle bli førstestatsadvokat ved Riksadvokatembetet, skyldtes en telefon fra Tor-Aksel Busch.

– Selv har du holdt det i staten, men det har vært mye snakk om arbeidspresset for unge ambisiøse i de største advokatfirmaene i år. Hva tenker du om den problemstillingen?

– Tja. Det bør være noen ytterrammer som beskytter unge fremadstormende fullmektiger. Samtidig går utviklingen i retning av et stadig mer regulert arbeidsliv, med økt fokus på rettigheter. Selv setter jeg stor pris på fleksibilitet. Til gjengjeld jobber jeg gjerne mye. Her vil jeg skryte av Riksadvokatembetet som arbeidsgiver, hvor det generelt er fokus på sluttproduktet. Så svaret mitt blir at en mellomløsning, hvor det defineres noen vide ytterrammer og for øvrig gis stor frihet i oppgaveløsningen, er det beste for alle parter.

– Hvor mye jobbet du selv i starten av karrieren?

– Jeg jobbet veldig mye de første årene. Det gikk kanskje litt langt da jeg ikke tok ut pappaperm for begge barna. Årene i prosjekt Catch, oppstarten av den nasjonale innsatsen mot organisert kriminalitet, skiller seg ut. Vi hadde ikke betalt jour, men som motivert teamleder var jeg online døgnet rundt. Jeg var nok mindre opptatt av de mange rollene jeg bekledde. «Høydepunktet» sånn sett var da jeg basket og pågrep en narkotikaomsetter, var med å finne 11 kilo amfetamin, skrev den sentrale politirapporten og stilte som påtaleansvarlig i fengslingsmøte. Alt i løpet av et døgn. Det førte selvsagt til inhabilitetsinnsigelser fra forsvarer. Dette har jeg skrevet om i et kapittel i festskriftet til Tor-Aksel Busch.

– Hehe, samtidig er det jo en fordel at aktor har godt grep om faktum. Du får velge deg én lovendring som effektueres umiddelbart. Hva velger du? Overgang til inkvisatorisk straffeprosess?

– Jeg synes det er vanskelig å velge en enkelt lovendring, men arbeidet med å kriminalisere samarbeid med fremmed etterretningstjeneste om å utøve påvirkningsvirksomhet, er viktig. I forbindelse med IS og fremmedkrigerproblematikken fikk landet en oppdatert terrorlovgivning. Nå handler mye om statssikkerhet, og da er det avgjørende at lovgivning og metodebruk tilpasses utviklingen i omgivelsene, med sammensatt virkemiddelbruk og et helt annet trusselbilde.

– Var det noe annet enn jusstudiet som var aktuelt?

– Hadde jeg kunnet velge påny, ville jeg tatt Politihøgskolen først og jussen etterpå. Har alltid vært tiltrukket av politiets samfunnsoppdrag. Skulle det vært noe utenfor justissektoren, måtte det blitt Forsvaret. Året som generaladvokat, hvor jeg fikk gleden av å samhandle både med Forsvarets toppledelse og militærpolitiet, var veldig givende. Heldigvis har jeg hatt stillinger i påtalemyndigheten og politiet hvor jeg har fått tilfredsstilt det operative og rastløse genet i meg.

– Hvem har du lært mest av i din karriere?

– Som ung og ambisiøs fotballspiller med aldersbestemte landskamper gikk jeg en god og hard skole hos Joe Hooley, en kjent engelsk trener. Mye av det han sto for, har jeg tatt med meg videre i livet. Fra yrkeslivet må det bli Tor-Aksel Busch. Han var riksadvokat de første 20 årene av min karriere, og også min nærmeste leder i nesten 10 år. En veldig dedikert embetsmann. Det jeg har lyst til å fremheve særskilt, var evnen hans til å bry seg om medarbeiderne.

– Vi får satse på at han leser dette! Et boktips for nyttårshelgen?

– Slekten min er fra Horten. Min oldefar Carsten Tank-Nielsen var initiativtaker til innkjøp av det som ble Norges første militærfly. Det hørte jeg mye om i barndommen, og jeg ble tidlig introdusert for alt som handlet om sjøkrig. Min greie ble etter hvert den engelske marinen, og jeg har slukt det meste av litteratur om Lord Nelson og Napoleonskrigene.

– Hvilken tradisjon er viktigst for deg i julen?

– Helt klart torsk & lefse hos mine foreldre. Tradisjonen kommer fra Jæren via min bestemor. Tidligere var dette julaftenmiddagen, men arrangementet ble lenge før min tid flyttet til siste lørdag før jul. Torsk, lefse, poteter, smør, akevitt og juleøl. Og ikke minst irsk musikk og god stemning!